Hyl Herman! Hvorfor hyler ikke Herman? Hvorfor bryter han ikke sammen, ligger på gulvet og skriker? Ja, hvorfor svekkes han, brekkes han, knekkes han ikke? Jeg vet ikke. Jeg undrer meg og vet ikke.
Jeg forstår ikke disse unge voksne mennene i norske romaner, som ikke hyler og svekkes og knekkes og brekkes. Og jeg forstår ikke disse unge voksne damene i norske filmer allà Frida, Maria og Selma i Torun Lians hånd. Disse kommentarene, dette åpne, denne gleden til livet, dette analytiske, dette sultne, dette uavhengige (uavhengig de voksne, uavhengig andre barn), når de er så forderva gjennom disse forderva menneskene som kalles omsorgspersoner de har rundt seg? Jeg bare forstår ikke.
Dette gjelder også Herman: Den selvstendige og bedårende og begavede gutten, ført til live av Saabye Christensen.
Herman som har en stor pappa. Ja, så stor er pappaen til Herman at Herman med hår faller av PappaHermans rygg av bare svimmelhet. Pappaen som kjører ei tårnkran. Og uten tårnkrana hadde ikke Herman med hår, blitt den nye Herman uten hår. For den Herman vi treffer i begynnelsen av boka er ikke lengre den Herman vi treffer i slutten av boka. Herman er transformert. Ja, Herman uten håret er misbrukt, maltraktert av ei tårnkran. Denne krana, som pappaen håndterer, forårsaker en total og blodig massakre, hvor alt stålet, stillaset, kroken, vaierne, betongen, ja, alt dette tilsynelatende uskyldige, døde knuser den hårete Herman og etterlater oss en hårløs, ny gutt. Nei, den etterlater oss en hårløs ny, ung voksen.
Herman med håret; en verbal og tankemessig kunstner. Veslevoksen, men tilsynelatende nokså autonom. I en verden så godt som uavhengig av sine foreldre følger vi Herman med kommentarer og refleksjoner og en billedbruk på konkrete ting og årsakssammenhenger som er guddommelig henførende. Herman er enestående. Uredd. Selvstendig. Til håret begynner å falle. Til vi opplever farens skyldfølelse. Faren som uten vilje og innsikt har presset Herman til å si ja om å bli med opp i tårnkrana. Herman som mot sin vilje og i skrik etter farens kjærlighet har sagt ja. Hermans tanker om å skulle bestige dette stålmonsteret som kan forårsake det dramatiske håravfallet. Håravfallet som er overflatetematikken i denne boken.
Det er nå forvandlingen skjer hos Herman. Herman er ikke lengre stødig. Han blir sårbar. Men han hyler ikke. Nei, han bryter ikke sammen. Oppreist står han imot foreldrenes forsøk på å gjøre det godt for han ettersom håret faller dottevis av skallen hans. For han vet de ikke ser han. De har aldri elsket han som den han er. Fordi de ikke kan. De har satt et barn til verden som de ikke kan forstå, ikke prøver å forstå, og dette forstår Herman. Men Herman hyler ikke. Herman er like verbal og betraktende, men nå opplagt sårbar idet han står opp for seg selv med sine stille skrik etter å bli sett.
Hva er et barn uten kjærlighet? Kan et barn uten kjærlighet puste, spise, le? Absolutt! Så lenge det kan glemme at det ikke blir sett, anerkjent, ikke får kjærlighet. Så Herman må glemme. Og for å glemme må han tilgi. Han har sett foreldrenes tilslørte hjelpeløshet. Så den hårløse Herman er ikke lengre den hårete Herman. Herman har mistet foreldrene og i dragsuget mister han ikke bare håret, men hele seg. Som et siste makabre tegn på at han har gitt seg selv opp kommer den stillferdige, men likevel så forferdelige og blodige sluttscenen. Hårløs og tilsynelatende viljesterk og tiltakslysten klatrer Herman, foran faren, opp tårnkrana på farens arbeidsplass foran farens arbeidskamerater. Han har tilgitt foreldrenes manglende evne til å romme han og beviset er stegene hans mot toppen av det han har fryktet mest av alt. Og fra nå av kan han igjen samtale med mora og faren, være god med dem som de kan være god med han. Ja, han forstår dem og de forstår han og han vil alltid klatre foran dem. De vil alltid klatre bak han. Han er blitt et voksent barn.
Og leseren av denne boka, vil avslutningsmessig tenke; for en overdådig, men likefullt behagelig roman. Så morsom og engasjerende, må en vel kalle den i sin uskyldighet. Med nostalgiske, triste og spennende øyeblikk. Ja, den kan minne én om sin barndom, og ikke minst ungdom.
Og Herman, tenker leseren mot slutten; ja, det vil bli en flott, klok mann av han. Det neste leddet i slekta som vokser over sine foreldre. Innsiktsfull og ydmyk er denne unge mannen.
Men ser du da Herman? Ja, ser du restene av Herman etter maltraksjonen av en tårnkran? Kan du høre hylene hans? Og ser du noen av restene dine? Kan du merke dine innestengte, fortrengte hyl?
