”Kurderne har ingen andre venner enn fjellene”
Fjellene. Disse brutale mystiske ugjennomtrengelige fjellrekkene som ligger omkring de langstrakte åsene og engene og de evinnelige slettene.
Disse vandrerne som tar seg inn i disse områdene. Ulv, bjørn, villsvin. Villøk. Sedertre, einer, popler. Trekkfugler. Mennesker. I huler og på sletter bor de midlertidig. Før de må videre til nye steder og ny mat. Som en evig sirkel legger mennesker, dyr, planter og fugler ut på vandring.
Slik var det. I dette området. Slik var det. I resten av verden. Men så skjer det noe her som ikke skjer noe annet sted på kloden.
År nitusen før kristus: Vi ser noen gutter ligge flate på magene på en av disse slettene blant noen av disse fjellene. Fra gresset reiser de seg i en halvsirkel med voldsomme fakter. Vi hører dem rope mens de springer mot en flokk sauer. Sauene ser en åpning i de gråsvarte bergene og trenger seg inn i passet. De lange krumme hornene støter mot horn. Trenger seg inn grå og brun ull og inn i bare hudflekker etter sykdom og varme. Inn i innvoller og infeksjoner og ekskrementer. En sauemage revner. Tarmene varmer de korte guttebeina. Sauene sparker mot treet guttene bruker som gjerde. De sparker mot guttene. De sparker mot berget. Det nytter ikke. De vil aldri få springe i engene mer. Med disse dyrene innenfor dette gjerdet har familiene som har samlet seg på denne sletten mat fram til neste sommer.
Som verdens første folk blir disse etter hvert mennesker med fast adresse. Som verdens første folk blir de mennesker med husdyr. Kvinnene samler i starten villhvete på engene. For så å forstå at det er lønnsommere å plante hveten nærmere hjemmet og frøene utvikler seg og gir større produksjoner.
Vi er kommet til år sekstusenåttehundre før kristus. Kirkuk i Kurdistan i Irak. Landsbyer er dannet. Arbeidsoppgaver er fordelt og spesialisert. Keramikk blir laget. Redskaper av bein og tre kvesses. Religionene blir tydeligere. Klaner oppstår. Prestene blir ledere. Bymurer har reist seg. Byråkratiet vokser. Irrigasjonssystemene blir kraftig forbedret. Bøndene og håndverkerne må betale skatter av sine avlinger og produksjoner for å få enda bedre tjenestetilbud. Man tar i bruk skriftspråk så regler og lover kan skrives ned. Med poeter, astronomer, kunstnere og selgere formidles kunnskapene videre til land som Hellas, Italia, Egypt, India og Kina. Verden har fått en ny orden. Dette er vår sivilisasjon.
”Lev kort, lev voldsomt”
Se for deg disse slettene, åsene, fjellene. Denne fargepaletten av de vakreste naturfarger; grønt, brunt, svart, hvitt, rødt, oransje. Se for deg hvite dotter langs den vidstrakte horisonten. Flekker som så vidt flytter seg. Sakte nærmer vi oss disse flekkene av hvitt. De sprer seg utover jo nærmere vi kommer. Det grønne og brune blir så mye større. Det hvite så mye mindre. Vi merker oss de enorme avstandene. Vi peiler oss inn på en spesiell hvit flekk. Flekken blir til prikker. Prikkene blir gråere, brunere, svartere. Prikkene blir geiter og sauer. De beveger seg sakte på linje. Vi kjenner den rå lukta av sau og geit. Den fortrenger lukten av jord og gress. Vi ser en hund springe mellom disse sauene. Jakte dem framover. Vi ser en ungdom, tyggende på et langt strå, slå og rope mot dyra. Kom Flekken! Gå mot Skjeggkjerringa. Ungdommen slår etter hunden. Denne øreløse hunden så ikke ulven skal få tak. Denne haleløse hunden så den hele tida vet hvem som er sjefen.
Sayed er kledd tradisjonelt kurdisk: Vide markfargete shawalbukser stopper ved ankelen. Et åtte meter langt lilla slep er tvinnet omhyggelig rundt midjen. En hvit vid bluse som bestemoren har vevd er under jakka som går ned til det lilla slepet. Skjorta han aldri tar av seg, foruten når han selv vasker den, på grunn av bulen med penger ved venstre bryst. Allerede nå har han fått de brede skuldrene og håret i ansiktet og det kortklipte håret på hodet. Allerede nå er han blitt en bestemt og rakrygget mann. Med disse vakre klærne og i dette utrolige landskapet kan vi ikke gjøre annet enn å nyte synet av denne flotte gjeteren som har total kontroll.
Det er blitt sent nå. Dila, ledergeita og hunden viser vei. Som vanlig værer hun farer. Legger på sprang med de andre dyrene hakk i hæl. Elva krummer lett til venstre i dette lille og smale dalsøkket. Store steiner og knauser stikker opp fra elvebunnen og bryter det grunne vannet. Det vokser langt gress i den gule sanda ned mot elva. Løvtrær står spredt og krumme så det knapt kan kalles skog.
Vi ser overgrodde rester av hus. Murer av stein og leire har rast sammen, Takene henger over murene, mens bakterier og insekter sakte spiser tretakene opp. Jeg vet ikke om Sayed husker at han bodde her. Sayed går oppover den ene gata i denne nedlagte landsbyen. Mot et bestemt hus. Sauene og geitene krever å komme seg hjem og få tømme seg for melk. Mørkeredde som de er. Mens Sayed leter med et bestemt blikk i flokken og kaster dyret inn i det ødelagte huset. Femten sauer og tjue geiter. Han stiller en geit mellom føttene sine. Vasker skitten på jurene hennes med gress. Tømmer hvert et jur på hvert et dyr. Tømmer litt av melka ut til kjeene og lammene. Resten setter han utenfor huset. Han legger lokk over.
Sayed går så hjemover til den nye landsbyen med resten av dyrene.
”Den slangen som ikke biter meg, la den få leve i tusen år”
År totusen før kristus: En indo-europeisk stamme som er vant til det røffe livet i de iranske fjellene, finner seg raskt til rette i de irakske fjellene. Og allerede i år tusen før Kristus blir ordet kurder første gang nevnt.
År Sekshundreogtrettini. Menn kledd i hvitt og med hvite hodeplagg lik turbaner inntar området. Spyd og steiner kastes. Bymurer rives. Tusener dør. Dette er de arabiske konkvistadorene. Kurderne blir muslimer. Kampene vil pågå i firehundre år. Se så for deg menn med skjeve øyne. Nakne, brune, veltrente overkropper på like brune og veltrente hester. Hover eksploderer mot den tørre jorda. Til og med de hestekjære kurderne lar seg imponere. Spyd kledd i stoff står vakre opp fra ødelagte mager og hoder. Djengis Khan skal ha verden. Dette skjer i tolvhundreogtretti. På samme tid bruker man nå betegnelsen Kurdistan om området. En evig kamp er det for dette folket i dette vakre, rike landet.
Den største endringen skjer likevel i det sekstendeårhundre. Osmanerne, en tyrkisk folkegruppe, får herredømme fra Ungarn til Marokko til Irak. Kurderne blir på papiret og fram til det tjuende århundret underlagt en sterk sentralmakt. Men det kurdiske folket lot seg lite temmes. Og Iraksk Kurdistan skulle vise seg å bli et friområde for aghaene, de kurdiske landeierne, mellom osmanerne i Istanbul og dynastiet i Teheran.
Rundt skiftet til det nittendeårhundre skjer det en endring i kurdisk mentalitet: Den kurdiske overklassen i Istanbul tar til seg trender fra Europa og verden. Nasjonalstater og etniske gruppers rettigheter er på dagsorden. Men hva hjelper disse glimtene av rettferdige krav mot et verdenssamfunn som ser første verdenskrig gå mot slutten. Allerede i nittenseksten, to år før krigens slutt, deler Frankrike, Storbritannia og Russland det Osmanske riket på papiret. Bagdad blir i nittensytten okkupert av engelske styrker. I nittenatten går styrkene nordover og blir av irakske kurdere ønsket velkommen som helter etter år med hungersnød, ødelagte veier, plyndrete landsbyer og krig. I nittentjuetre blir Treaty of Lausanne signert. Sekshundre år med osmansk styre er slutt. Tyrkia blir formelt en egen stat. Iran er allerede en egen stat. Syria blir lagt under Frankrike og Irak under engelskmennene. Et delt og utslitt kurdisk folk stiller få krav.
” Å bli født er en risiko. Å leve er en risiko.”
Sayed hører den tunge snorkinga til faren. Lydene fra brødrene. Moras svake stønn fra stua som også er kjøkken. De lette lydene fra søstrene, som får han til å tenke på Layila. Han reiser seg og tisser i potta. Mora står opp. Hun kler på seg i stua. Den gjennomsiktige overkjolen med knapt synlige pastellblomstre. Over den mørke underkjolen. Over de lange ullbuksene. Fester raskt det mørke sjalet med store røde og gule blomster på hodet. Denne lett lutede dama på førtifem med den sterke overkroppen og ansiktet med alle de grove rynkene. Hun ser ut som om hun er seksti i forhold til kvinnene Sayed ser på TVen på tehuset. Mora går mot brønnen. Det oppkavede pratet. Frekke kommentarer. Shama blir som sedvanlig avbrutt av flere ”Haraam!” i det hun nok en gang forteller om de knuste ballene til mannen etter at de hengte han opp etter testiklene og nå ikke kan gi henne flere unger. Bare seks, sier hun. Fata avslutter som sedvanlig med en grov vits. Mora ler rått helt til hun er inne igjen.
Det svake lyset fra morgensola trenger gjennom plasten og treffer bildene av Beckham og Sedan som lillebroren har hengt på veggene. Lyset i taket virker bare om kvelden. Aggregatet landsbyfolket fikk fra en japansk hjelpeorganisasjon. Resten av døgnet klarer de seg med talglysene jentungene støper. Med pinner og ved småungene bærer hjem i stropper. Og med den tørka saue- og geiteskiten fra fjøset.
Denne landsbyen. I dette vakre landskapet nede i denne smale og ikke spesielt dype dalen. Denne elva som gir så mye liv; drikkevann i brønnen, vann til de små åkrene med hvete og rotvekster, her hvor Sayed og de andre landsbyguttene sprenger dynamittgubber i vannet og plukker opp død fisk. Ved denne krummede livgivende elva Sayed fikk sitt første kyss, eller hvor han sammen med fettkula og skjeløye kjørte pikkene inn i overmodne granatepler så kjøttet eksploderte. Ved denne elva hvor Sayed som seksåring forskremt og livredd kom løpende opp til mora overdekt av lange tynne krummende marker skyllet nedover jordsmonnet under den kraftige snøsmeltinga. Ved denne elva ungdommene kaster halshugde hundevalper og ler mens de ser de hodeløse kroppene febrilsk svømme til de drukner. Ja, ved denne elva som ble forgiftet med napalm i åttiåtte og tre jevnaldrende gutter av Sayed døde av forgiftning som åtteåringer.
Denne landsbyen. I denne dalen. Bygd opp for tredje gang på tjuefem år. Bygd opp av disse barna, disse kvinnene, disse mennene. Noen dinardrypp fra Røde Halvmåne. Olje-For-Mat kurven. Men markedskreftene gjelder også her; familiene sliter nå med å selge bondeosten og melka og den lille avlingen og kjøttet og yoghurten på torget i Dohuk, siden markedet er så godt som metta av FN-hjelpen.
Tretti hus. Tretti familier. Trehundreogseks mennesker. Her bor Sayed. Layila bor nede ved elva. Sayed er forelska i Layila, dattera til mukhtaren, landsbysjefen og den største jordeieren. Hemmelige kjærester. Mukhtaren har lovet Layila bort til sønnen til en like rik mann. Sayed er lovet bort med søstera si i bytte mot et søskenbarnpar i en fjellandsby. Fattige som dem.
Sayed reiser seg fra plastduken de sitter rundt. Kysser faren først på det ene magre skjeggete kinnet deretter det andre furete kinnet så på det første igjen. Faren sitter krumbøyd. Hendene samlet i fanget. Munnen som aldri mer vil brøle hvor udugelig Sayed er. Mens Sayed tenker: Aldri skal jeg ende opp som han. Peshmerga-geriljakrigeren. Faren var ofte borte i flere måneder av gangen før han ble dårlig. Mora gir Sayed toraq, tørket ost, en termos med te, tynnbrød og restene av kiftaen fra middagen. Det nedsaltede seige kjøttet fra gammelværen. Sayed sier hade til henne og deretter til bestemora med de blå ansiktstatoveringene over neseryggen. Under det tynne hennafargete håret.
Fjøset står langs baksiden av huset. Ved siden av kirsebærtreet. Fjøset er bygd i stein som huset. Hønene springer rundt han. Døra hyler svakt fra hengslene. Han synger navnene til enkelte av geitene, enkelte av sauene. Klapper noen av dem. De reiser seg. Står ustødige. Kvitter seg med nattas avfall. Sjangler framover på jordgulvet mot krybba for å se om det er høy igjen. Sayed ler. Surmugga, sier han og river lett i skjegget på den eldste sauen som ser trøtt opp mot han. Hun som gir tykkest ull. Han hører mora rope fra hovedhuset: – Din jævelunge. Se å få på deg klærne. Sayed sparker til hunden, og løser den fra stolpen som holder taket oppe.
”Ett tusen stønn, ett tusen tårer, ett tusen opprør, ett tusen håp”
Nittentjueårene: Engelskmennene opplever kurdiske opprør. De innsetter en kurdisk leder som folket vil stå bak. Men mannen erklærer seg raskt for ”Kongen av Kurdistan”. Tyrkia okkuperer nordlige deler av Irak. Britene setter inn det engelske luftvåpenet, RAF. Med ordene fra Winston Churchill: ”Im strongly in favor of using poisongas against uncivilisised tribes”, blir kjemikalier for første gang brukt mot det kurdiske folket.
Først i nittentjueseks blir Tyrkia og Storbritannia enige om en permanent grense. Samme år blir Kong Faysal valgt av engelskmennene som Iraks leder. Et storforræderi fra Churchills side, da han hadde lovet det kurdiske folket aldri å bli styrt av arabere.
I nittentrettito er mer enn ti år med engelsk okkupasjon over. Inn i politikken kommer Mulla Mustafa Barzani. En av de viktigste mennene i nyere kurdisk historie. Av noen karakterisert som tøff, karismatisk, modig, intelligent, innsiktsfull, av andre som egoistisk, korttenkt, naiv, pengegrisk. I nittenførtitre gjennomfører han sin første kamp mot en arabisk politipost og i nittenførtiseks danner han KDP, Kurdistans Demokratiske Parti.
Fjortende juli nittenfemtiåtte: Irak sitt første kupp. Den unge staten blir republikk. Irak får sin første president: Qasim. Den paranoide, redde Qasim, må se et Irak i stadig opprør. Barzani sikrer seg våpen, utstyr og land, mot at han hjelper Qasim. Ja, så mye makt får Barzani at han blir en trussel for presidenten, som gir Barzanis fiender våpen og penger. Barzani danner som motvekt en egen hær, peshmergas: ”den som møter døden”.
En viktig hendelse for kurderne skjer i nittenfemtini: Talabani blir valgt inn i sentralstyret i KDP.
Nittensekstiåtte. Irak sitt tredje kupp. Baathistene, hvor Saddam Hussein raskt vokser i gradene, har med dette full kontroll i Irak. Det er krig mellom Barzani og Talabani. Begge kaller seg ledere av KDP.
Unge Saddam ønsker fred. Han lar Barzani tegne ned sine krav om kurdiske rettigheter. Dette gir den ellevte mars nittensytti grunnlaget for den beste avtalen i kurdernes historie. Problemet er Kirkuk. Sytti prosent av den irakske olja ligger her. Bare måneder etter avtalen inntar araberne byen. Som en motvekt øker Iran og Nixon støtten til Barzani. Med all denne hjelpen er Barzani i nittensyttitre så stor at Bagdad foreslår å dele Kirkuk og oljeinntektene. Barzani nekter. Men med Algerie-avtalen i nittensyttifem begynner slutten på Barzanis eventyr. Avtalen innebar at Irak måtte gi fra seg noe land til Iran mot at Iran sluttet å hjelpe kurderne. Siden konflikten er løst, trekker USA sin hjelp. Som det står i et, da hemmelig, kongressnotat: ”Vi vil ha indre krig i Irak, så de glemmer Israel”.
Hundretusener av kurdere flykter til Iran, inkludert Barzani. Titusener dør. Gårder, landsbyer og byer forsvinner under bulldozere og dynamitt. I de store byene blir nær én million kurdere erstattet med arabere. Arresteringer, tortur, henrettelser er dagligdags.
Barzani dør i eksil i Washington. Talabani danner fra sitt eksil i Damaskus et nytt parti: PUK, Kurdistans Patriotiske Union. Med dette våkner Barzanis sønn, og KDP gjenoppstår.
Nittensyttini: Saddam Hussein blir Iraks nye president samt Iraks nye statsminister. Det kurdiske folket står mellom den sentrale regjeringsmakten og de lokale geriljasoldatene. Et folk som skal lide grusomt de neste to tiårene.
”En mann bitt av en slange vil alltid være redd for repet”
Sayed tar en Pleasure sigarett i munnen. Bedre enn den hjemmelagde tobakken. På MedyaTV vises en arabisk såpeopera, som kontinuerlig avbrytes av sexreklamer. Lyden skrus på når nyhetene om den kommende krigen blir kommentert. Sayed suger inn og blåser ut og hører mannen med dafen spille raskere, mannen med fløyte spille heftigere. Sayed nynner sammen med Mahmod. Nikker til han og ler og sier: ikke akkurat Haco. Spytter mot gulvet. Mahmod er også sytten. Også gjeter. Mahmods far døde av tyfus på flukten i nittifire. Sayed betaler Mahmods mor for sex av og til. De lange trebenkene og de lange bordene i denne trange kafeen. Slitte avrundede kanter. Oljelamper. Parafin blandet med daddelolje. Den mørke lukta. De eldre mennene suger i seg damp fra vannpipene og slipper mintrøyken rytmisk ut med musikken. Dampen legger seg våt på veggene og det er ikke mulig å se ut av de to vinduene ved døra. Coca-Cola og Fanta plakater, plakater fra noen Bollywood filmer: Vakre mørke kvinner i lette kjoler legger seg om dresskledde menn. Små teglass på et stort og mønstret messingfat. Mennene drikker søt te. Forsyner seg fra den gedigne tekannen i stål med den forseggjorte kranen i messing. Chaî Kurdî. Kanellukten blander seg med minten. En evig krigssone har eldet flere før tida. Sayed og Mahmod har kjøpt småflasker med vodka. – Norsh! Skåler de med hverandre. Terninger kastes. Noen gutter suger i seg Orangina.
Sayed ser rett inn i mørke øyne. Dette svarte skjegget. Denne lange hvite dishdashaen som når ned til oksehudsandalene. Dette hvite mot alt dette fargete kullsvarte. Det rødhvite skjerfet om hodet. KDPskjerfet. Mukhta Mohamed.
– Layila har fortalt alt. Absolutt alt. Din jævel. Din forbanna idiot av en jævel. Hun er undersøkt. Du skal faen meg være glad du ikke gikk lengre. Jeg hadde fått deg drept! Sayed støtter seg mot ytterveggen. Han faller nok en gang i gjørma utenfor dette tehuset. Mohamed treffer han med foten. – Mam Mohamed … prøver Sayed seg. Sayed støtter seg igjen mot veggen. – Rømme til divanen hos agha Karim ... Mohamed fnyser. Han spytter Sayed i ansiktet. Sayed ser på sauesandalene sine. Rep Layila har laget ved å klippe av klumpete hår på sauene og deretter tvinne det fast til deler av gamle bildekk.
Himmelen er så nær. Så nær som bare himmelen kan være i fjellene. Som et hull å bli sugd opp i. Om det ikke var for stjernene. Stjernene gir dybde, kontraster, skygger. Noe skjer, breker geitene. Pass på oss, breker sauene. Stjernene vokser. Det svarte mellom stjernene blir dekt av det gule lyset. Den gule himmelen blir så gul at han ikke lengre kan se opp. Den ene stjerna deiser i berget. Berget slår sprekker. Sayed ser flere stjerner slå i bakken. Layilas øyne i den ene stjerna. Layilas ansikt treffer bakken. Gnistene står rundt han. Det gule fra himmelen sprer seg til jordflaten. Han kjenner hvordan det varmer ansiktet, likevel skjuler ikke Sayed øynene, likevel legger ikke Sayed seg ikke ned. Stjernene faller rundt han og slår inn i det tørre fjellet så jord spruter, stein løsner som meteoritter med tørre haler av sand. Himmelen går i ett med fjellene. Konturene, kontrastene, skyggene, dybdene utslettes. Det svarte suger fjellene opp suger opp de mørklagte stjernene. Suger han opp. Så alt er bare svart. Kullsvart.
Layila. Med det mørke håret. Når hun tar av seg sjalet. Håret som legger seg ned på skuldrene. De store øynene. Der hun kommer mot den gamle landsbyen mot det gamle huset mot geitene og sauene. Deres. Der hun hjelper han med å melke geitene, sauene. Klippe sauene og kamme geitene for underhår. Der hun en kveld senere kan sitte med tashien i ene hånda og ulla i andre og spinne det grove til tynne sterke tråder. Disse dyra, disse trådene, denne melka. Som gir penger. I denne nedlagte landsbyen. I disse ruinene. Var begynnelsen. Deres. Var slutten. Deres.
Han skulle ”kidnappe” henne, føre henne til den liberale agha Karim, bo i divanen, gjestehuset, mens Karim forhandlet med familiene. Sayed vet flere forelskede par bor der. Betale med pengene fra salget av kjøtt, ull og melk fra dyra sine til PKK-soldatene som har leirer i disse fjellene.
Dohuk. Denne kaotiske rotete murklossbyen i det røde landskapet. Kyr i gata. Flotte SUVer med europeiske skilt. Orange og hvite Bagdad taxier. Oljetrucker på vei mot grensa til Tyrkia. Barn roper ut sine tilbud om brus og sigaretter og frukt og tyggegummi og servietter. Kommersielle områder dedikert til bare en produkttype. Moderne restauranter med høylytte skravlende menn i luftige rom i underetasjen. Kvinnene og barna sitter trangt og tett i andre etasje. Nyrike mennesker. Menn som jobber for FN. Falske McDonalds buer. Menn i outrerte kurdiske drakter: Brede mørkebrune striper mot lysebrune. Viagra, sveitsisk sjokolade, tyske pølser, hollandsk øl. Parabolantenner til tohundrekroner. Stjålet militærutsyr. Soldater på shopping i skuddsikre vester, trukne pistoler. Svartdekte kvinner. Elektriske ledninger lik innfløkt spindelvev.
Sayed kan telle førtifire ledninger på bare en stolpe. Men han teller ikke. Han har fått beskjed å gå til fattigkvarteret. Han passerer internetkafeen hvor han den siste uka har hatt kontakt med Sefkan. Han skal til Norge. Dit Sefkan bor. Forsiktig har han undersøkt, forsiktig har han lett etter hjelp med dollarene fra mukhtaen og dyrene. Forsiktig har han stilt spørsmål. Ledd for ledd. Fått kjøpt seg falskt pass.
”En skutt kule kommer aldri tilbake til løpet”
Nittenåtti: Etter kuppet i Iran vil landet ha revolusjon i hele regionen. Iran-Irak krigen er et faktum. Iran støtter PUK. Bagdad støtter KDP. Borgerkrig i krigen.
Nittenåttiåtte. Saddam har sett seg lei av de forræderiske kurderne. Han innsetter søskenbarnet sitt, Ali snart kalt Kjemi-Ali, som leder for de kurdiske områdene. Halabja: Barn leker. Roper. Slåss. De kaster brukte kuler de finner i gata på hverandre. Klokka er tolv om formiddagen. Et fly sirkler over byen. Barna peker mot himmelen. Flyet slipper en ballong. Klokka blir femten. Ny flydur. En hvit rosaaktig sky legger seg lik et teppe over byen. Som skodde. Det lukter eple og hvitløk. Folk kaster seg ned i gatene, i husene, i åsene. Folk blindes, spyr. Ansikter blir blåe, svarte. Kroppene får hevelser. Kortpusthet. Det renner gul væske fra øyne og neser. Væsken blir erstattet av blod. Flere ler hysterisk. Åsene er som en bevegende masse, mennesker blir beskutt, faller over lik, ligger under lik. Foreldre dør mens de holder våte kluter om munnene og nesene til barna.
Mennesker dør av kjemikalier levert av Nederland, Tyskland, Sveits, Frankrike, Østerrike, USA. USA hjelper i tillegg Saddam å sette opp fabrikker nær Bagdad, hvor én produserer sennepsgass. Frankrike leverer kamphelikoptre. Sovjet leverer bakkeraketter. Britene leverer reservedeler til stridsvogner. Amerikanske og europeiske skattebetalere er medskyldige i dette folkemordet, kalt Anfal. Ordet hentet fra koranen; å hente bytte fra de vantro.
Alis Anfal besto i å gasse byer og landsbyer, ha napalm i drikkevann, stille opp gutter og menn mellom tretten og seksti skulder ved skulder i byene og henrette dem, kvinner og barn forsvinner for alltid; tomme biler med blodige og fillete kvinneundertøy returnerer til byene, andre blir sendt i konsentrasjonsleire, firetusen landsbyer blir ødelagte, bøndenes avlinger blir destruert av kjemikalier, gjeternes buskap blir nedslaktet, Saddams styrker overvåker deporterte på åpne marker i årevis; her bor de under plast og har ingen tepper mot nattekulda. I fengslene henges kurdere fra kroker i taket, de blir vridd til hendene brekker. Elektriske ledninger blir stukket inn i munner, i anus, i hullene på penishoder, i vaginaer. Varmeelementer på veggene steker fangene. Saddam tar fangene helt til døden. For så å stoppe. Som en kunstform.
Vesten vet. Vesten reagerer ikke. De vil ha en stabil region.
Kurderne flykter: Mennesker går i kø uten søvn, biler sklir over menneskemasser på gjørmete veier, de svakeste blir trampet ned, uten mat, uten telt, gamle mennesker legger seg og dør i gjørme og snø, foreldreløse barn roper hysterisk etter mamma, eller ligger døde langs veikantene, mødre roper på barn som går seg bort, flere resignerer mens familien prøver å dra dem med seg, Mennesker skriker og babler uforståelig, veiene blir fulle av gule og oransje ekskrementer, vannet er forgiftet, kjemikalier på snø og i bekker, dysentri, folk slåss om rent vann, om litt mat. Klær blir vasket i elver av avføring, barn får glassaktige og blodskutte øyne som ruller inn i hodet, bakterier spiser opp uttørkede, men levende kropper.
I denne streben etter å utslette, tar Saddam sin største feilslutning: Å gå i krig med Kuwait i nittien. Krigen han taper. Vesten liker ikke lenger Saddam. Med enogeenhalvmillion kurdere på flukt, går de allierte inn i Kurdistan. De oppretter Safe Haven. Tilfluktsstedet.
Det første valget i Kurdistan gjennomføres i nittito. PUK og KDP deler makten femti-femti. Likevel er det tunge kamper mellom peshmerga og regjeringshæren. I nittennittifire er det verken tilgang til dyr, frø, landbruksutstyr, gjødsel. Prisene er gått opp firetusenprosent. Folket må verve seg som peshmergakrigere for i hele tatt å overleve.
I denne kampen etter penger og makt blusser borgerkrigen opp. Regjeringshærens fronter står mot kurdernes fronter og et vakuum dannes i nordlige Irak. Et vakuum hvor PKK trenger seg inn. Tyrkiskkurdiske geriljakrigere. Tyrkiske Black Hawk helikoptere blir et vanlig syn for irakske gjetere. Tyrkiske tanks trenger seg inn i Irak.
I dette virvaret underskriver Norge en hemmelig avtale med Tyrkia: Vi kan sende firehundre mann og en skvadron F-16 fly til området. Rakettutskytningstårn og penguinraketter er allerede levert. Vi har tatt stilling mot de tyrkiske kurderne. Mot PKK.
I nittennittiseks er Saddam så destabilisert at FN´s Olje-For-Mat innføres i Kurdistan. Kurderne får tretten prosent av oljeinntektene, som kommer i form av en månedlig kurv med mat. Kurdernes egne avlinger råtner på rot. I mellomtiden blir befolkningen i Halabja nok en gang holdt nede. Denne gangen av Mulla Krekar som fra Norge og gjennom Ansar al-Islam innfører de aller strengeste sharialovene.
Så kommer ellevte september totusenogen: Irak blir det mest forhatte landet i verden. Saddam blir den mest forhatte statslederen i verden. Firetusen utslettede byer og hundretusener av lik i Kurdistan var aldri nok til å vekke verden. Som i Rwanda. Som i Bosnia. Som i Kambodsja. To tårn og tretusen lik i New York skulle holde. Mulla Krekars folk er blant de hovedmistenkte for terrorhandlingene. Irak blir beskyldt for sine fabrikker med masseødeleggelsesvåpen og sitt samarbeide med Al Qaida. Hvite FN SUVer går på TVene verden over i sine søk etter masseødeleggelsevåpen i Irak: Mens Bush klager på hvor treg Hans Blix er.
Kurderne gjør seg klare til nok en krig og muligens nye angrep fra Saddam. Uten gassmasker. Og muligens nye tomme løfter fra de allierte. Mens Colin Powell holder sin famøse tale om begrunnelse for krig, nærmer amerikanske tropper seg Irak fra Golfen.
”Å se en rev, bringer lykke”
Sayed sier hade til kameratene på klubben i Storgata. Små saddammer som skal bestemme. Kjøper seg en Chai Latte på Deli ved Saga. Går med det varme begeret mellom hendene. Sayed setter seg på nederste trappetrinnet med utsikt utover Honnørbrygga, utover Rådhusbryggene. Denne salte sjøen han aldri hadde sett. Dette stedet som er blitt som et favorittsted. Han drikker rolig teen, fyrer en røyk og lar tobakkssmaken blande seg med det søte mektige karamellkrydderaktige. Han lukker øynene og hører skvalping mot steinene mens han trekker inn, blåser ut, drikker og svelger. Han går helt ut på Honnørbrygga. Kaster en sneip i fjorden så den ligger og dupper før den sakte blir dratt utover med strømmen. Han legger seg nedpå de flatklemte tyggisklysene, oppå møkka fra måsene. Sayed stikker hendene ned langs yttersiden på denne kaia og kjenner på det salte vannet.
Håret hennes er svartere, tykkere. Så langt at det rekker ned til knehasene. Layila springer opp fjellsidene. Hun snur seg og ser på han som kommer etter. Roper noe og setter føttene ett steg videre oppover berget. Sammen med geitene. Tar tak med nevene og klatrer opp den bratte skråningen. Layila snur seg. De gode, røde Layila leppene, de mørke brynene over de mørke lange øyevippene, den solbrune huden i det lange smale ansiktet. Ja, ansiktet er lengre, smalere, kinnbeina spissere, huda brunere, leppene større og mørkere, ørene er som små, oransje valmuer. Sayed ser inn mellom de voksende røde leppene. Den oppsvulmende, taggete tunga vibrerer. Stor og rød vibrerer den mot den gedigne drøvelen. Hun faller fra bergknausen. Mot han. Rekker ut armene som for å ta tak i han. Bare for å få luft under de gigantiske hendene under de tynne lange fingrene. Hun løftes opp fra han og han ser henne seile langs fjellsiden. Som en havfrue med bølgende rytme i underkroppen runder hun steiner. Det svarte håret bretter seg over henne mot de gule fjellsidene. Det svarte bølger seg i luften og blir en mørk prikk som forsvinner lik et stjerneskudd.
Sayed har reist seg fra senga. Han står i hybelen sin.
Møysommelig kvesser han gråmåse-fjærene. Rette lange vingefjær han ikke hadde sett før han kom til Norge. Dette trekantformede myke. Krummingen. Han kaster noen fjær opp i luften og ser de falle mot gulvet i en sirkelbevegelse.
Å leke med fjærtrådene, dele de små stråene fra hverandre. Dra fingeren nedover fjæra og se hvordan fjærstråene fester seg i klaser. Kjenne hvordan fjæra kiler mot håndbaken kiler mot fingrene kiler mot ansiktet.
Gråmåsene han betrakter når han sitter ved Honnørbrygga. Skrikene. Toneartene. Variasjonene. Grådigheten. De brungrå ungene om våren, som vokser seg så stygge og gråspraglete i løpet av sommeren og vakler store og formålsløse langs kaia. Til de får det kritthvite brystet og hodet. Den vakre randen av svart på halefjærene. Det oransje nebbet med den røde prikken.
Han henter rullen med papir. Han river papiret etter hvor lang tekst han skal jobbe med. Legger biten på bordet, så en bue står opp. Han setter to mursteiner på hver ende av papirlappen. Buen legger seg mot bordplata og det hvite dekker den teakfargete bordplata.
De korte fjærene på ene siden av margen mot tommelen, de lange fjærstråene på andre siden mot peke- og langfingeren. Fjæra legger seg i dalen mellom tommelen og pekefingeren. Han styrer margen med lillefingeren. Lik en fugl som balanseres av sine halefjær.
Tegningene og bokstavene og setningene jeg har sett hos Sayed de gangene jeg besøkte han er virkelig vakre. Tynne strek fra vingefjærene preger veggene. De danner setninger. Vakre myke arabiske bokstaver mot hardere norske tegn. Tykke strek fra dunete kroppsfjær, som store usammenhengende penselstrøk. Og disse forseggjorte tegningene. Flotte linjer av mennesker og dyr. Alle disse veggene med alle disse ordene med alle disse tegningene: Layila, Fjell, Dohuk, Dila, Geit, Nei. Nei!, Hater deg, Kurder, Kjærlighet, Ensom, Mukhta Mohamed, Norge, Oslo.
”Ha ikke tillit til en hellig mann, til og med turbanen hans går rett til himmels”
Januar totusenogtre: USAs hangarskip legger seg til utenfor kysten av Kuwait. Trente delfiner leter etter miner på sjøbunnen. Irak er allerede infiltrert av spesialstyrker.
Tjuende mars: ”shock-and-fight”-angrep; enorme ildkuler inntar Bagdad. Som fyrverkeri eksploderer tomahawkrakettene mot palassene.
Tjuetredje mars strømmer amerikanske og engelske bakkestyrker fra Kuwait inn i ørkenen i Sør-Irak. Himmelen som møter rekogniseringsflyene og Black Hawk helikopterne er svart av røyk fra de ildpåsatte oljebrønnene. Mens den verste ørkenstormen på ti år raser i området. For amerikanerne og engelskmennene med sitt overlegne utstyr er dette en fordel.
Sjette april er Bagdad omringet.
Niende april har amerikanske tanks krysset elva og tar seg inn i Bagdads gater. Døde irakere henger ut av utbrente bilvrak. Nedrivingen av en stor Saddamstatue er det første viktige symbolet på Saddams fall.
Over radioen hører man når B-52 og F-16 flyene letter fra London og vet at sju timer senere er de over Halabja. Ansar al-Islam tar hevn på sivilbefolkningen gjennom drap og selvmordsbombere. Femhundre av Krekars gjeng flykter til Iran. Bare for å komme tilbake etter bråket og fortsette undertrykkelsen av befolkningen.
Oljebyen Kirkuk faller. To av Saddams sønner blir drept. Peshmergaene driver etnisk rensing. Araberne gjengjelder med selvmordsbombere. Oljebrønner blir satt i brann. I USA blir flere og flere mot krigen ettersom tapene av soldater stiger.
Nittende april ender diktaturet. I Kurdistan er graffitien på murveggene betegnende: ”Tank yu, Bosh an Blear”. Skudd avfyres i lufta sammen med rop og bilhorn. Seierskulene faller fra himmelen og flere blir hjerneskadde. Sunniene saboterer oljeledninger, voldtar og dreper. Amerikanerne leier inn private krigsselskaper, som snart får kraftig kritikk for sin håndtering av lokalbefolkningen. I Bagdad forgriper soldater seg på irakske fanger i Abu Ghraib fengslet.
Fjortende desember blir Saddam funnet på et gårdsbruk ikke langt fra sitt fødested, Tikrit.
Juni totusenogfire. USA gir den nye regjeringen i Irak suverenitet. Colin Powell trekker seg etter å ha sagt at bevisene han la frem for å rettferdiggjøre krigen mot Irak var falske. Antiamerikanismen i Irak og i verden forøvrig har økt betraktelig. I USA mister Bush stadig velgere samt oppslutning i kongressen.
Kjemi-Ali blir gjenkjent av kurdiske flyktninger i Danmark. Han blir satt i husarrest, men greier å rømme landet.
Oljetankbilene går nå lovlig i skytteltrafikk til Tyrkia. Barzani tjener stort på at de kjører gjennom hans land.
April totusenogfem: Talabani blir valgt president for hele det irakske folket. Han snakker kurdisk under møter i FN. I september blir Barzani president i den kurdiskeregionale regjeringen. I en tale sier han: ”Dette er nye dager, ikke bare for Irak men også andre land med kurdisk befolkning. Om de liker det eller ikke, er vi en nasjon.”
Trettiende desember totusenogseks: Saddam blir henrettet ved henging.
Januar totusenogni: Den organiserte motstanden med bombeeksplosjoner, kidnappinger, snikdrap og overfall som har rystet Bagdad er så godt som over. Dette er mer enn en midlertidig pause i volden: De opprørske sunniene er satt på sidelinjen eller har skiftet side i bytte for penger og politisk støtte.
I Kurdistan er man redd sentralmakta i Bagdad skal bruke Saddam-metoder for å få kontroll over Kirkuk og resten av regionen. Det er stadige kamper mellom kurdiske styrker og regjeringens styrker. Dialog er manglende.
Kurdere som ble tvangsflyttet under Saddam returnerer til Kirkuk og andre kurdiske storbyer bare for å leve under ekstrem fattigdom.
Av de tjueseks millioner innbyggere i Irak er fem og en halv millioner bosatt i Kurdistan. Det er nå nesten tre millioner internflyktinger i hele landet.
