Morten var ferdig med pausen som betydde lunsj inne på kjøpesenteret. Der han tok den hver dag, fem dager i uka. Betraktet. De som handlet blomster. Roser. Liljer. Prestekrager. Valmuer. Han tenkte på til hvem, for hva, når og hvor. De som var innom renseriet. Dresser. Jakker. Bukser. Kjoler. Skjørt. Stressede mennesker. Rolige mennesker. Noen med barn. Noen eldre. Noen med barnebarn. Se. Ikke bli lagt merke. Ikke kjenne noen.
Kafeen lå ved siden av banken. I dag var det Oddny, Egil og Jarle som satt i kassene. Han kunne betraktet dem. Kundebehandlerne. Egil i blå T-skjorte. Jarle i rød blazer. Oddny i lys blomstret kjole. Han hadde også sin private dress på. Uformel i påvente av de nye draktene etter fusjonen mellom DnB og Sparebanken NOR. Han satt vendt mot vaskeriet og blomsterbutikken og vendt fra inngangen til banken. Han prøvde slik å kvitte seg med banken og dens omstillinger en halvtime. Så godt han greidde.
Morten gikk ut av kjøpesenteret og tenkte på noe morsomt han hadde hørt. De rangerte kafeene i området. Pål, en arbeidskollega, hadde fleipet med han for noen dager siden om hvorfor han valgte den med lavest status. Midt på treet lå kafeen ved siden av Thelma & Louise. Den var for de som ville bli mer lagt merke til, men likevel ønsket anonymitet. Til kafeen på R.O.O.M gikk de som ville vise seg i all sin prakt, om de hadde penger eller ikke.
Vinderen sentrum. Stedet han tilbrakte minst femti timer i uka. Han likte seg her. Stille. Som et kommunesenter. Om det ikke hadde vært for lyskrysset og T-banen. Stille nok. Et brudd.
Morten gikk over veien forbi parfymeriet. Overraske Kristine? En god parfyme? Oscar de la Renta. Spørre om en flaske som lignet, kanskje? Han gikk forbi.
Vinderenhuset. Han kikket inn i Thelma & Louise og vinket da han så den hyggelige ekspeditrisen. Draktene og hverdagsklærne han kunne sett på til Kristine. Klær han først hadde kjøpt til henne som overraskelse. Etterhvert som vane.
En barselgruppe kom mot han. Fem barnevogner. Noen barn sprang ved siden av. Fem kvinner. Alle i høyhælte sko. Kåper. Drakter. Skjørt eller trange bukser. Matchende. Han så på barna. Pene. Rene. Gore tex sko. Gant og Gucci jakker som passet til buksene. Han syntes synd på dem. Barna. Uten å kjenne dem, syntes han synd på dem.
Dette er mitt ansvar. Mine valg. Han krysset gata som så ut som en parkeringsplass. Mot DnB NOR. Han kunne gått direkte inn i banken fra kafeen på kjøpesenteret, da bankens inngangsdør lå i hallen. Men han gikk alltid godt rundt.
Det gjorde fysisk vondt å stige inn. I brystet. I hodet. Automatene. De tre kassene. Kølappmaskinen. Duse lette farger. Han ble kvalm og tung av dette stiliserte inntrykket og ikke lett og positiv som intensjonen til interiørkonsulenten hadde vært.
Hans tredje år her.
Hurtig gikk han forbi Svenn og Inger på eiendom. For en måned siden ville han gått inn. Funnet noe morsomt å si. Kommentert oppslaget i VG han hadde sett stående i reolen på Narvesen.
Han trykte ned håndtaket på døra si. Morten hang fra seg frakken og dressjakka på knaggen på veggen mot gangen. Dressjakka falt mot gulvet. Han måtte bøye seg og ta den opp. Den skalv i hendene hans. Han strammet skjorta ved å føre fingrene under buksekanten rundt midjen. Det var klamt rundt kanten. Slipset løste han litt.
Netfonds. Navnet i lysblått lyste øverst på skjermen. Han skrev Morten Klemets inn som brukernavn. Linken til sine favorittaksjer ble trykt stødig ned.
Grafene til Opticom, Norsk Hydro, FAST, Tomra, i sine bolker over skjermen. Opticom øverst. Aksjen han hadde startet med som daytrader og den vanskeligste å tjene på da den svingte så lite etter kollapsen i 2001. Konglomeratet Norsk Hydro sitt vindu lå under Opticom som det andre selskapet han hadde trent seg på. Så FAST, favoritten hans. Nederst Tomra.
Han lente seg tilbake i stolen. Disse fire små vinduene. Mine selskap. Mine penger. Røde strek gikk som bølger over skjermen. Røde skumtopper fra solnedgangsstråler over et lysblått hav. Jo større dønninger, jo bredere et smil. Men det kom ikke så naturlig i dag. Ikke så naturlig det siste halvåret.
Hydros intradag-kurs lå flat fra klokka ni. Likevel hadde han kjøpt, basert på følelser. Ola ville ledd. Ola ville sagt: nå slutter du! Ikke tap pengene! Ola som sa en daytrader må være stabil. Den siste måneden hadde ikke vært analyse. Han hadde ringt Bjørn Erik i Orion Securities kvart over ni.
– Skal ha femtentusen i Hydro. Setter en limit på trehundreogtjueåtte. Du selger om de når trehundreogførti.
Øynene mot denne grafen. En vannrett horisont. Med noen bunner. Opp fire kroner på ti minutter. The great wave. Som kunne fått han tilbake til Japan. Favorittbildet og det flotte museet. Hokusai. Munnen smilte ikke. Ingen rynker rundt øynene. Ingen tanker om Hokusai i hodet.
Han ringte Bjørn Erik og solgte til trehundreogtrettiseks.
I begynnelsen hadde han tatt pausene på kontoret. Slik hadde han konstant kontroll over kursutviklingen. Nå tok han pausene på kjøpesenteret. Og ble en betrakter av mennesker og ikke røde linjer mot blå bakgrunn.
Mobilen durte. Lave pip som vokste i styrke. Han reiste seg hurtig fra stolen og gikk bort til knaggen med frakken. Han fant mobilen i innerlomma.
– Hei Ola.
– Hei, knekt. Tenkte det var best å ringe etter pausa di. Du er jo blitt så slapp.
– Ja, hehe...
– Lovte jo å ringe i dag om jeg fikk greie på noe angående kvartalsresultatet til FAST. Nå skal du høre. Henrik ringte. Han var ikke særlig tilbakeholden.....
Morten satte seg i stolen igjen. Mobilen i venstrehånda.
– KJØP! KJØP! Det kommer til å eksplodere klokka femten. Ikke nok med at det er jævla bedre enn forventet, men en storkontrakt er også på gang. Har dere anledning til å treffes i helga, forresten? Elisabeth og jeg inviterer til middag på søndag.
– Takker. Får høre med Kristine i kveld. Ringer imorra.
Morten førte rompa helt bak i stolen. Grafene foran seg. Han lo. En kald latter. Mot disse røde kurvene. Denne blå bakgrunnen. Latteren økte ikke i styrke. Men den varte. Lenge. En stille, kald latter. Tårer rant med latteren. Han tørket seg. Stolen knirket i det han bøyde seg forover. Albuene ned i skrivepulten. Hodet mot håndflatene. Øynene lukket. Pustet. Lo ikke. Ingen tårer. Dette er bare ikke nok. Tenk at dette aldri har vært nok.
Han burde sjekke om Thorvald hadde sendt han mailen som skulle komme før klokken tre. Han tømte den siste skvetten med kaffe i kruset sitt. En god mengde i munnen. Han burde åpnet filene med tallene over utviklingen de siste dagene.
Det banket på døra. Sonja: – Hei, hvordan går det. Du ser litt sliten ut i dag.
– Ja, det er ikke helt dagen dette.
Morten satte fra seg kruset på det blanke kirsebærtreet.
– Tror jeg tar en kort dag i dag.
– Kom deg hjem og nyt helga med familien.
Han så på henne. Denne litt tette litt brede litt korpulente kvinnekroppen foran seg. Ja, hun er virkelig stor. Den lett overdrevne sminken for å rette opp dette tykke? Jeg må bort. Men jeg er ingen ungdom. Hvor skulle jeg dra?
– Du husker møtet klokken fjortenfemten.
Sonja lukket døren. Han ringte Bjørn Erik.
– Tømmer aksjekontoen. Kjøp FAST for hele dritten. Bruk lånerammen min også. Det skulle bli aksjer for rundt atten millioner kroner. Selg alt rett før børsslutt idag. Pengene overføres felleskontoen til Kristine og meg.
– Det var da som bare, Morten! Jeg fikser det med en gang.
– Fint.
Nok en gang kjørte Morten seg godt ned i stolen. Som en planke i en skrustikke satt rompa fast mellom setet og ryggen. Morten merket telefonen han holdt i hånda. Han slengte den på pulten. Bare synke ned i dette myke skinnet. Ferdig med aksjene iallefall. Møtet. Han burde jobbe med presentasjonen. Han burde se på figurene. Han burde trekke noen linjer. Han burde se på hvordan han skulle motivere de ansatte. Minuttene gikk. De ble et kvarter, en halvtime, tre kvarter. Åpne øyne i skrustikka. Om det hadde vært noen andre i rommet ville de spurt seg om han levde. En voksfigur på museum av en kontormanns liv.
Personalet kom. Lederne av de forskjellige divisjonene som alle ble kalt rådgivere; personkunder, næring, personal som også var kontorleder samt lederen for DnB Nor Eiendom Vinderen. Fire menn og ei kvinne.
Han greide ikke å møte øynene deres. Korte hei.
– Her var det varmt gitt! Sa Pål, rådgiveren for bedriftsmarkedet. – Sparer ikke på strømmen sjefen, nei.
Morten visste de respekterte han, selv om han var yngre enn de fleste her. I løpet av de tre årene hadde Morten snudd økonomien. Noen gode grep innen administrasjonen lønte seg. Strukturen flatere. De ble kunderådgivere og kundebehandlere. Han anstrengte seg for å ta forslagene deres på alvor. Inkluderende. De trodde på visjonene hans. Likevel, om det var noe vanskelig privat eller mellom ansatte, skulle de gå gjennom personalsjefen. Han hadde også oppfattet en viss slapphet i utlånsseksjonene, spesielt til bedriftsmarkedet. Veksten her var forurolig lavere enn landsgjennomsnittet. De fikk hentet inn en internrevisor fra DnB sentralt. Risikoanalysen hadde vært for svak. En ny metodikk med strengere parametere ble vedtatt.
Morten startet møtet, ved å reise seg.
– Det ser ut til å bli en fantastisk avslutning på året. Resultatet hittil i år, inkludert denne måneden, er drøyt åtte prosent over fjorårets. Størst økning er det i utlånbedrift, men også på de andre forretningsområdene har vi god grunn til å være fornøyde. Vi ligger faktisk drøyt tre prosent over snittet til resten av filialene.
Tørt. Alt er så tørt. Alle er så tørre. Til og med personalsjefen er tørr her.
Helge, rådgiver personalkunder, kom med noen kommentarer. Denne mannen som nå måtte være i slutten av femti-årene. Han hadde på seg en DnB genser fra forrige kolleksjon. Lett utvasket og med DnB symbolet godt synlig over høyre bryst. En støpt, grå DnB figur i stolen.
Dette blir aldri nok. I begynnelsen hadde Morten ledd av vitsene. De skulle oppfatte han som en av dem. Men nå; han gjorde det som var ventet av han begge stedene. Jobben. Hjemmet.
Høsten 1992. Direksjonsmusikken. NHH. Ny som student. Klokka var nesten halv sju. Siste kandidaten kom ikke. Lederen av uttakskomiteen ba gutten med trompet begynne å spille. Klare, rene toner fulgte perfekt hverandre. Summertime. Døra ble stille slått opp, sammen med en tafatt lyd fra instrumentet. Lyden døde ut. Morten snudde seg da han la merke til hvordan de andres hoder også ble dratt mot døra. Det mørke, lange håret. Fyldige, røde lepper. Mørke, åpne øyne. Lett sminket. Kinnbena framhevde det smale ansiktet. Guttene glemte instrumentene. Jentene prøvde å late som om hun ikke stod i døråpningen.
Sammen så de brune legger fra skjørtekanten trå varsomt og bestemt mot dem. Den blå genseren med de hvite skjortesnippene stikkende opp ved halsen lå godt inntil midjen. Den fremhevde brystene. Som om hele organismen var bølger i bevegelse.
Ved stolen ble instrumentkassa lagt ved siden av henne før hun tok håndflatene over skjørtet og strøk det mot lårene idet hun satte seg.
Kofferten ble lagt på fanget. Forsiktig. Som om det var en legemsdel hun var ekstra bekymret for. Fingrene med de blanke, lange neglene fant den blanke låsen. Koffertlokket ble åpnet med samme forsiktighet. Fingrene strøk lett den røde fløyelen som omfavnet det gylne instrumentet. Hun la tverrfløyta i fanget sitt, mens hun rolig satte kofferten ned på gulvet. Jenta rettet blikket mot dirigenten. Deretter mot de oppsperrede øynene til de som satt i uttakingskomiteen.
– Unnskyld at jeg er litt sen.
Ingen respons. Som om ingen ville knuse dette speilet. Ikke før dirigenten ba han med trompet fortsette med Summertime.
Morten fikk seg raskt venner. Både i korpset og i de enkelte klassene. Noen på skolen kjente han fra før. Disse gamle bekjentskapene ble mindre viktige etterhvert. Nye mennesker. Nye kamerater. Nye venninner. Mennesker som tenkte likt som han. Han meldte seg opp i to andre studentgrupper. Rafto gruppa og et aksjelag. Solidaritet og profitt. Curriculum vitae. Fester.
Kristine. Det mørke håret. Jenta som skulle bli hans. Strategien; tålmodig ville han gi henne tid til å finne ro. På skolen. I Bergen. Men hele tida vise sin interesse. Diskret. Likevel nok til at hun ville bli oppmerksom. Planen videre var å engasjere seg noe mer så hun begynte å tenke på han når han ikke var der. Gjennom enda mer tilstedeværelse ville hun ta til å savne hans oppmerksomhet. Til selve støtet. Invitasjon på middag. Flere middager. Da var hun kommet dit at hun måtte vite at Morten var der når hun skulle trenge det.
Kristineløpet. Slik Morten hadde gjort det før. At hun skulle være i hans besittelse, gjorde han kåt, spent, anstrengt. De andre guttene skulle med oppgitthet og dårlig skjult misunnelse konstatere at hun tilhørte han. Kamplysten. Utålmodig. Hun var ingen opprører. Hun trengte ikke å oppsøke kjærligheten.
Morten fant ut hvilke fag hun tok. Av og til ventet han utenfor forelesningssalene. Som tilfeldige møter. Han satte seg ved siden av henne i kantina. Selv om hun satt med venninner. Han hørte om oppveksten på Nordmøre. Om faren som var ordfører på tredje periode. Senterparti mann. Om gården hun var odelsjente til, men hadde gitt til sin tre år yngre søster.
Morten bad henne på med på restaurant. Blomster og levende lys.
– ...engasjementet i Willumsen og Jensen er vel det eksemplet som viser best hvor bra det går. Pål snakket fort, som alltid. Fort og engasjert. – De overholder samtlige tidsfrister og med den gode oppfølgingen de sier de får vil de fortsette sine forretningsforbindelser med oss.
– Men vi kan enda bli bedre. Morten avbrøt han. – Jeg har gått gjennom lånesøknader over kroner sjuhundreogfemtitusen både innen personkunder og næring og de aggregerte tallene viser at håndverket er betraktelig bedre enn tidligere. Men ikke godt nok. Hovedkontoret har utviklet et nytt kredittvurderingsprogram. Dette har jeg lyst å se nærmer på sammen med dere Pål og Helge, for om mulig å implementere det.
Uken etter middagen definerte de seg som kjærester. De hadde gått et halvt år på Handelshøyskolen. Morten og Kristine elsket for første gang. Det var greit. Hun sa det var deilig. Sammen med venner. Sammen på ferie. Til foreldrene dro de etterhvert sammen. Jul ble feiret sammen.
Kristine begynte å snakke om tida etter studiene. Gifte seg. Familie. Morten kjente seg mindre sikker. Hun var like vakker. Han sa de skulle flytte sammen. Finne jobb på samme sted. Bli samboere.
En gryende dag hadde tatt plass i han. Den bar mange våte skyer. Likevel skulle den ta over den forrige.
Han søkte seg på utveksling. Kristine ble sint når han fortalte at han hadde fått stipend til å dra. Han ville studere finans i Budapest. Helt på jordet. Morten hadde ikke tenkt så mye. Bort. Noe annerledes. 1996.
Faren reagerte noe voldsomt.
– Hva skal du i det jævla kommunistlandet da? Hva i helvete er det som foregår i hodet ditt, sønn? Du burde jo valgt Sveits. New York, London. Du med dine karakterer. Dine evner innen finans! Og så drar du til denne sigøynerrepublikken. Husker selv når jeg traff moren din. Måtte også rase litt før vi giftet oss. Kristine og deg blir det. Men for i jævla helvete da. Budapest. Har du sjekket forholdene? Hvilken skole er det? Hva kan de om vestlig kapital, tenkemåte? Hadde du studert u-lands økonomi eller offentlig økonomi. Men du!
Faren dro i losjen etter et oppgitt grynt til mora. Mora hadde behagelig sett på Morten; dette ordner jeg for deg.
Kristine ble med han til Flesland. Hun hadde grått. Han var lei seg. Men samtidig spent. En rosebusks torner mot ei bar arm. Blodet pipla rødt og friskt fra såret.
Morten så på medarbeiderne mens han tok en slurk kaffi. De lot ikke til å merke hvor fjern han var fra møtet. Han så ut vinduet.
Han så ut vinduene mot flyet fra Malev. Ei damestemme fortalte at de nå kunne gjøre klar billettene og sette seg i flyet.
Slitt flyplass. Mørk panel. Trefolie. Tanken på Kristine avtok. En ny energi innenfor disse mørke veggene. Ingen kjenner Morten. Morten kjenner ingen.
Faren hadde fikset leilighet. Buda siden. En liten grå bygård i enden av ei gate med andre grå gårder møtte han. Det store slottet i bakgrunnen. En liten park foran. Den lille grå gården mot denne blomstrende parken.
Et lite soverom. Doet og kjøkkenet som små kott. Stua var stor. En fransk balkong med dører som kunne slås innover og hele rommet kom ut. Mot parken. Mot blomstene.
Første skoledag. Enkelt nivå. Han kjente en følelse lik en glede. Dette enkle. Bare være, puste. Ingen faste ritualer utenom forelesningene samt samtalene med Kristine hver lørdag.
Studentfest. Det var lenge siden han hadde drukket alkohol i slike mengder. Han så på T-skjorta til en rundt bordet. Tett til den slanke kroppen. Oransj med en svart pil som gikk opp mot ansiktet. Den delte seg og fulgte oversiden av begge skuldrene. For så å forsvinne. Asiateren smilte til han. Morten smilte tilbake.
– Hei, sa han spontant.
– Hei, fikk han tilbake.
De satte seg nærmer hverandre.
– Viet Thai heter jeg.
Viet Thai fortalte han var oppvokst i Marokko, født i Vietnam og på utveksling fra en skole i Paris. Kunstutdanning.
– Vi må gå på et av bada sammen en dag.
– Det hadde vært morsomt!
Av og til gikk Morten på Kilray når det var guttedag der. I det varme vannet kunne han sitte og se lyset sette streker i det mørke rommet gjennom de små hullene i steintaket. Han kunne ta seg i å betrakte mennene. De nakne kroppene. Trente kropper. En vakker situasjon. Bygget fra ellevehundre-tallet. Det varme vannet. Det buede rommet. Solstrålene. Et hvilket som helst år i et hvilket som helst århundre.
– Vi vokser både på person og bedrift. Morten rettet blikket mot kunderådgiver privatkunder. – For å øke lønnsomheten ytterligere, må banken bli flinkere til å selge spareprodukter. Våre privatkunder har for eksempel nitti prosent av sparepengene på høyrentekonto. Kun ti prosent er plassert i aksjer, aksjefond, rentefond og lignende. Vi må doble denne andelen.
– Det er her du trenger å være i kveld!
Disco Angel leste Morten. Viet Thai hadde foreslått å gå fra studentfesten. Tecno dunk fra underetasjen. Gutter ved baren.
– Hvilket sted er dette. Stemmen fortalte at Morten gjennom spørsmålet bare understreket det han visste.
– Ditt sted, sa jeg jo. La oss ta oss noen øl. Første gangen for deg? Vet jeg er litt frekk som tar deg med hit.
Viet Thai løftet glasset og skålte med en sidemann. Morten skålte med. Anspent. De gikk ned i musikken. Menn dansa. Menn drakk. Menn snakket. Ikke sint henvendte Morten seg mot Viet Thai: – Dette er ikke mitt sted.
Han så på noen i et hjørne som klinte. Viet Thai sang.
– And I miss you, like the desert miss the rain.
De møttes oftere. Etterhvert hver dag. Lagde mat sammen. Gikk på Ungarske restauranter. Konserter. Badene. Turer i Buda åsene, spiste røkte oster og pølser mens de så utover byen. Ruszwurm. Operaen. Fra paradisets etasje fulle av krémes lyttet de til Jago lure Otello, Don Jose miste hodet for Carmen, Fausts pakt med Mefisto.
– Alt vi gjør her skal være flott. Dette skal være vår drøm. Sa Viet Thai og vrengte seg til smaken på Unicum.
En kveld de satt slik i mørkret med stearinlyset på gulvet ved siden av seg og Tokajivinen i hendene fortalte Viet Thai noe om oppveksten i Marokko.
– Hva skal jeg si, responderte Morten. – Vi bor og har det veldig bra. Er vel rike i norsk målestokk. Skal ta over firmaet til pappa etterhvert. Mamma ordner alltid huset, kjøper inn og steller. Litt sånn selskapsdame. Men jeg tror hun liker det. Det jeg kjenner er at vi aldri er nær. Slik som du og jeg nå sitter, har jeg faktisk ikke opplevd.
Han kjente den sterke, søte vinen fylle munnen for så å forsvinne ned halsen. Stråsmaken han så godt likte.
Flere kvelder senere på en kafé, Viet Thai: – Olivier. Helvetes idiot. Han ringte i går. Han kommer ikke på besøk likevel. Fy, faen sikker på at han har fått seg en elsker. Han er visst blitt hyrt inn til å spille i en eller annet Beckett forestilling. Jeg sa du og jeg er elskere. Ikke bare laks som holder mål fra Norge.
Morten lo. Sårt. Moren hadde vært på besøk. Det hadde ikke vært så fine dager han forventet. Viet Thai: Om moren og han var på en konsert eller ruslet langs elva. Moren hadde snakket om bryllup og hvor mye Kristine savnet han. Morten hadde replisert tørt at Kristine kom jo nedover snart, om noen helger.
– Jeg har ikke lyst å ta over firmaet. I alle fall ikke før lenge. Og jeg elsker ikke Kristine. Jeg ser på menn, men jeg har aldri vært forelsket i en mann. Begjær er ikke nok. Kanskje noen ikke er i stand til å elske. Da er Kristine mer enn bra nok.
– Mer enn bra nok, Viet Thai snøftet. Det verste er jo at du gjør deg selv til et objekt også.
Mortens dilemma. Han kjente han begynte å bli vant til tanken. Ord. Som en barneregle. Firmaet, faren, Kristine, familie. Firmaet, faren, Kristine, familie.
Morten dultet borti Viet Thai. Som for å bekrefte at han var spent. Viet Thai kløp han i benet. Morten sparka han lett bak knærne. Viet Thai liksomfalt framover og gjorde sint mine og ville ikke snakke. De var liksomsure til Morten kilte han i nakken da de skulle entre toget. Viet Thai rettet trutmunn mot han og bøyde seg frem som for å kysse han. Som barn utvekslet de nærhet på veg til Praha og eksamensfeiring sammen. Morten la hodet sitt i Viet Thais fang, mens toget gikk fra perrongen.
– Du och jag Alfred.
Han kjente håndflaten til Viet Thai over ansiktet sitt. Over brystet.
Praha. Dagene til oppdagelser. Nettene til å ligge tett. Hans første kyss med en mann. Viet Thais lepper hardere og mer bestemte enn Kristines. Han kjente skjeggstubbene til Viet Thai rått raspe borti overleppa hans. Han stakk forsiktig tunga si inn i Viet Thais munn. Viet Thai presset den rolig, men bestemt ut igjen. Leppe mot leppe.
Hånd i hånd. Den jødiske kirkegården.
– Tenk om dette kunne være livet mitt. Morten kastet løvet opp med føttene.
– Jeg er ikke forelsket i deg, brøt Viet Thai inn, jeg elsker Olivier. Han la armen om Morten.
Men Morten sa: – Jeg tror jeg er forelsket i deg. Vet jeg er utrolig glad i deg. Faktisk betyr du mer for meg enn hva noe annet menneske har betydd. Men jeg forstår.
Viet Thai kunne vært hullet. Det lille hullet. Firmaet, faren, Kristine, familie. Gjennom et vindu hadde han sett ut i et fremmendt landskap. Vinduet lot seg ikke åpne.
– Når jeg kommer til Norge, så blir vår kontakt brutt. Fortsatte Morten.
–Jeg vil alltid trenge meg inn. Og du vil være tilbake her. Viet Thai klemte han hardt. Et kyss på pannen. Et på kinnet. Begge kinnene. Et langt på leppene: – Du er altfor vakker! Du er laget for å elske!
Morten så på gravsteinene som lå veltet over hverandre. Jorda og plantene mellom de veltede steinene. Hånda til Viet Thai holdt han hardt mellom sine.
På Flesland tok Kristine imot han. Håret lå løst ned over den mørke figurtette frakken. Så vakker. Han kysset henne.
– Godt å se deg. Så utrolig vakker du er!
Noe holdt han tilbake i sitt gamle liv. Kristine holdt seg vakker. Det var ikke nok. Studiene virket som tidsfordriv. Aksjenes fluktasjoner lik rette linjalstrek. Alt gikk statisk som et skuespill, hvor de andre lot seg entusiastisk og aktivt engasjere.
Morten hørte seg selv belønne medarbeiderne. Han smilte, for så å få et alvorligere drag over munnpartiet og øynene: – Men samtidig skal vi ikke ta noe for gitt og det er vår plikt både overfor DnB sentralt, våre kunder og lokalsamfunnet å videreføre trenden vi er inne i med god oppfølging og kontroll. Derfor må vi vurdere det nye kredittsjekkprogrammet.
Han kom på at han skulle sagt DnB NOR. DnB NOR Sentralt. Morten kjente seg gammel. En gammel, trist trettitoåring. Holdt ut til møtet var ferdig. Holdt ut til de andre gikk ut av rommet. Han satte seg. Han reflekterte ikke over at han nok en gang hadde vist oversikt. Han ga seg ikke ros. Innlært som han var i dette livet.
Dette er nok. Morten tok pennen i hånda. Hardt trykte han den ned i skrivepultbelegget av plast og skum. Han så hvordan den grønne overflaten gradvis rettet seg opp igjen. Nesten like fin igjen.
– OK, da går jeg, sa han til Sonja.
Døra åpnet seg for han. En kunde kom inn. Han unngikk å se på henne. Han gikk over gata og inn på Meny.
Hyllene. Ingenting han hadde lyst på. Syrlig sto forskjellige typer av ost på rekke. All denne embalasjen. Alle disse fargene. Alt vi duller oss inn i. Lurer oss med. Smakløs mat i glorete plastikk og farget papir. Lik bilder av hus i fattige land. Murstein etter murstein. En etter en. Fem etter fem. Rom etter rom. Rader med murstein venter på neste lønning. Måned etter måned. År etter år. Armeringsjernet stikker opp. Aldri nok penger. Aldri nok murstein. Rik. Fattig. Faen meg så like. Plastikkmennesker. Han gikk mot kassa.
Ferdigpizza. Big one. Salat. Jonas blir iallefall glad. Jeg burde laget den fra bunnen på pizzasteinen. Jeg burde kjøpe noen gode chevre oster. Løk, tomater og hvitløk. Oregano- og basilikumplanter.
Morten satte seg i bilen og kjørte opp mot Holmenkollen.
Han stoppet foran innkjørselen til huset. Foreldrene hadde stykket opp tomta slik at de fikk bygd seg et hus. Et hus uten utsikt der det stod foran foreldrenes. Tre år siden. Det året Jonas ble født.
Morten hadde aktivt vært med å forme eksteriøret. Kristine bestemte interiøret. Kontrasten. Kristine likte det grove. Det koselige. Farger. Vev. Keramikk. Rosemaling. Panel dekte en del av veggene. Han hadde påvirket henne så halvparten av veggene på stua og kjøkkenet fortsatt var ukledd.
Huset var oppført i upusset mur. Med treforskaling. Trestrukturen festet seg på muren. Grov fin stukkatur. Furuvegger ved inngangspartiet, beiset i en gjennomskinnelig bruntone. Årringene og kvistene. Kobbertak. Det hadde begynt å irre fra pipene. Han likte hvordan det stod mot foreldrenes hvitmalte tre-etasjes hus.
Han kjørte bilen ned den gruslagte veistubben. Inn i fellesgarasjen. Skritt over plassen. Han åpnet døra og gikk inn inngangspartiet.
– Hallo!
Kristine og Jonas var tydeligvis ute. Han satte seg i stua og så ut gjennom det høye, smale vinduet lenestolen var vendt mot. Ut mot den gamle hengebjørka. Grenene bevegde seg slappe i den forsiktige vinden. Bladene lagde en stille lyd han fornemte gjennom vinduet. Han gledet seg ikke til kristine kom hjem. Han gledet seg ikke til Jonas kom hjem. Denne stillheten var nok. Det er her jeg skal være. Det er her jeg ikke klarer å være. Dette er ikke et liv. Dette er en maskin. En plastikkmaskin.
Kristine. Året etter at de sluttet på Handelshøyskolen avtok intimiteten. Han fortalte at han kanskje aldri ville greie å ha sex. Hun hadde sagt at det betyr ingenting. Han følte hun tenkte det var en fase. De prøvde av og til.
De giftet seg to år etter. De flyttet inn i leid leilighet på Majorstuen. Morten begynte å jobbe for Nordea sentralt som finansanalytiker. Kristine fikk jobb i Anderson consulting. SAP-konsulent. Hun var mye borte på oppdrag i Norge og Europa ellers. Han kom hjem til tom leilighet. Helgene brukte de sammen med venner. Slik gikk de fire første årene av ekteskapet.
– Jeg har lyst å bli gravid, formidlet Krtistine en lørdag. – Jeg er tjueåtte.
Morten husket Kristines øyne når venner tok med seg barna sine. Han svarte: – Jo, vi kan få barn. Men hvordan skal det gå til? Han lo.
Hun var alvorlig: – Sprøyte. Om ikke dette fungerer etter noen forsøk drar vi til København og jeg blir insiminert der. Jeg blir hjemme sammen med barnet de første årene. Jeg er likevel lei av jobben på Accènture.
Morten gikk i stua. The Lumberfuckman. Han hadde bestilt den over posten som nittenåring. Fortsatt latet han som han onanerte etter Taylor Vain. Men det var Randy Spears han hadde sett på og betraktet. Så på og betraktet. Fra da av begynte han å samle på filmer av Randy eller så dem på Canal+. Morten satte seg i sofaen. Rompa halvveis ut på puta. Hodet lent bak mot toppen av sofaputa.
Randy Spears sprutet skvettene sine over Taylors hals og munn. Morten så på sin lille skvett som skulle bli hans barn.
Hengebjørka. Grenene rørte seg. Bladene lot seg sørgmodig bevege med.
Tørr knasing fra grusen. Kristine kjørte ikke inn i garasjen. Jonas slengte bildøra hardt igjen. Gutten sprang over grusen.
– Pappa! Pappa!
Ropene skar seg gjennom veggene. Ytterdøra ble hardt revet opp etter noen glipp med håndtaket. Jonas slengte den igjen. Uten tanke på at Kristine kom etter.
– Pappa! Hjemme!
Jonas sprang bort til Morten. Gutten ville klemme faren. Han ser meg. Han liker ikke det han ser. Gjennomskuer meg. Disse barneøynene.
Morten tok ikke Jonas i armene. Jeg har ingenting å gi. Jeg har ikke nok til meg selv engang. Denne gutten trenger en annen. Han så tomt på sønnen. Bøyde seg ned. Klemte han. Igjen dette stramme smilet. Han greide ikke å spørre hvordan det hadde vært i barnehagen. Han klarte ikke å huske å spørre. Han ville likevel ikke kommet på navnet til bestekompisen der. Ikke kommet på navnet på førskolelæreren som Jonas likte så godt eller den mannlige assistenten som Jonas snakket så mye om. Som gjorde så mange rare og dumme ting.
Bjørka. Kristine. Jonas. Jonas som forstod. Aksjene. Huset. Viet Thai. Viet Thais munn. Samtalene med Viet Thai. Samtalene med Kristine. Den vakre Kristine. Farens firma. Banken. Ola. Hjertet slo. Hodet slo. Blodet forsvant i det han reiste seg. Den høyre tinningen sprengte. Å så inn i hampen vondt. Høyre øret som ville eksplodere. Inn i hjernen. Han skimtet Kristine i døren. Hun sa noe. Ordene henger ikke sammen. Hva er det du forsøker å si? Hvorfor er du så uklar? Kom nærmere! Han trodde ikke han sa det høyt. Hodet. Hjertet. Han tok seg på magen. Så et hardt grep rundt magen. Deretter mot hodet. Hånda mot øret. Hvorfor gjør det så helvetes vondt? Han måtte myse med øynene. Tårer sprengte. Han greide ikke å se Kristine. Hun var en svart, høy strek ved døra.
– Jeg trenger å legge meg litt, fikk han sagt lavt. – Kan du ikke sette pizzaen i ovnen. Den ligger i fryseren. Det er salat i kjøleskapet.
Føttene skalv. Hendene lette etter gelenderet. Han besteg trappa ved å holde seg hardt fast. Trinnene en grå masse. Toppen tåkelagt. Morten stoppet etter det øverste trinnet. Pustet. Hendene fortsatt hardt rundt gelenderet. Nå besvimer jeg? Han lente seg mot veggen. Bevegde seg framover gangen ved å presse håndflatene tungt mot treet. Håndflaten tørket tårene som falt hver gang hodet eksploderte. Soveromsdøra ble åpnet. Han pustet dypt inn. Hev pusten ut. Mot senga. Han veltet seg over madrassen.
Med åpne øyne lå han i tretti minutter. Nå skulle han være maskulin nok til å la ting skje. Ikke bare sanse.
Big one. Rødvin. Salat. Rømme med knust hvitløk til dressing. Jonas drakk cola. Fredagskveld med familien. Jonas ropte at faren skulle sitte ved siden av han. Kristine satt på kortsiden mot dem.
– Hvordan går det med deg. Du er tidlig hjemme i dag. Er du ikke i form. Som sedvanlig tok hun ordet.
– Kjente meg så sliten på jobben. Det har vært så mye overtid i det siste så jeg kunne like gjerne ta en kort dag da det bare var et møte som var viktig. Trengte bare å legge meg litt nedpå. Det er ingenting å bekymre deg for.
– Så fint å ha deg her.
– Hvordan har du det? Spurte han og la et pizzastykke på fatet sitt.
– Jeg virkelig elsker dette livet, være husmor. Men det har jeg jo sagt til deg før. Kristine lo lett. – Hadde aldri trodd jeg skulle si den setningen. Kjenner jeg kan savne jobben av og til men jeg er så glad i Jonas. De fire timene han er i barnehagen er så tafatte. Jeg får nesten ikke gjort noe i hjemmet.
De så begge på Jonas. Han spiste hurtig. Enset dem ikke. Ikke enda. Cola og pizza.
– Det er nesten som om jeg får lyst på et til. Jonas er jo blitt tre år. Det er passende alder for et nytt søsken.
Han visste ikke om hun spøkte eller om det var alvor. Han prøvde å tolke ansiktsuttrykket hennes, men det var nokså nøytralt, som det hadde blitt i deres samtaler. Han prøvde ikke å gi tilbakemelding.
Kristine hadde tatt ett års fødselspermisjon etter Jonas’ fødsel. Så fikk hun ett år til med ubetalt permisjon. Etter utgått tid sa hun opp jobben: – Jeg finner meg noe annet etter hvert. Jeg orker ikke stresset med å skulle bli Partner. Aldri så Morten Kristine lete etter ledige stillinger. Han skiftet jobb. Mindre tid hjemme. Det gikk opp i opp. Og når han var førti skulle han gå inn i farens firma som avtalen var.
Morten smilte til dem som satt rundt han. Jonas spiste siste stykket med pizza. Han rotet på bordet. Pizzasaus klint rundt munnen. Paprikaen hadde han plukket av.
Jonas. Tenkte Morten. – Jonas, sa han høyt. – Du er en spesiell gutt, Jonas. Pappa elsker deg så høyt. Skal vi gå en tur etterpå, til hoppbakken? Har du lyst til det?
– Ja. Gå tul. Sa Jonas. – Jonas og pappa og mamma. Sa Jonas.
– Var innom Elisabeth. Derfor kom vi litt seint. Så fantastisk å se Mathias. Han er helt frisk igjen. Jonas ser virkelig opp til han.
– Ja, snakket med Ola på jobben og de inviterte oss dit på søndag.
– Elisabeth nevnte det. Jeg takka ja. Det er jo slik helgene likevel er for oss. Han smilte. Han merket bitterheten. Hun smilte. Deretter snudde hun hodet fra han og mot Jonas. Hun strøk ene hånda hans.
– Så flink du er, Jonas! Spist to stykker.
Kristine spiste paprikaen til sønnen. Jonas drakk colaglasset tomt. Kristine tørket munnen hans. Jonas ristet hodet hardt frem og tilbake mot tørkepapiret. Han hoppet ned fra stolen. Dro i skjorta til faren.
– Ut! Ut!
Morten sa at Jonas måtte gå på gangen og finne klærne sine.
– Full av energi som alltid, Morten så på Kristine mens han hørte Jonas rive ned noe fra ei hylle på gangen.
– Han er så glad i deg. Som han kan mase etter deg noen ganger.
Morten unngikk å se på kona.
– Nei, helt ærlig så tror jeg det bare er du han blir så begeistret over å se. Han trenger deg, Morten.
– Jo, ja. Synd jobben krever så mye ... Kanskje det blir bedre når jeg tar over firmaet?
– Ja, riktig, som om faren din har hatt bedre tid med familien. Jonas er jo nesten tenåring før det skjer. Hadde du bare kommet litt tidligere hjem noen dager i uka. Uff, nei, jeg skal ikke terpe på dette.
Et lite stønn. Fingrene tappet lett mot treet på bordplata. Før hun stabla de brukte tallerkene. Ja, at du orker. Tenkte Morten. Du har jo gjennomskuet dette.
– Pappa, pappa. Fældi!
Jonas og han gikk i garasjen. Jonas likte fortsatt å sitte i trilla. Han fant den sammen med faren.
– Leke i sandkassa. Kom pappa! Og lek! LEK! LEK! Bilel.
Jonas småsnublet på de korte beina mot sandkassa og Morten tok hånda hans.
Biler og bøtter. En vei. En fabrikk. Sand ble kjørt til og fra fabrikken. Morten bygde konsentrert.
– Et hus. Her skal du bo. Så skal pappa bygge et hus til seg.
– Hæl, sa Jonas.
Morten tømte Donaldbøtta med våt sand. Det ble et lite tårn som han klappet til en trekant.
– Hæl æl pappa.
Jonas satte en playmomann utenfor huset. Morten bygde en vei mellom huset til Jonas og huset sitt. Den delte seg ved fabrikken. En retning mot Jonas sitt hus. En retning mot Morten sitt hus.
– Se! Dette er din bil. Morten rakte sønnen en liten gul modell av en Porsche. – Denne kan du bruke til å kjøre til pappa. Og dette er min bil.
– Sjøle og besøke pappa. Pappajobb.
– Nei. Det er her pappa bor. Her kan du se hvor han bor.
– Skal vi gå? Kristine ropte på dem.
Jonas sprang mot moren. Hurtig. Snublende: – Mamma! Mamma! Jonas sitte i vognen. Nei jeg vil tlille. Tlille!
Hun lot han ta tak i siden av vognen. Dyttet den. Hun holdt i håndtaket. Sammen dyttet de. Morten gikk ved siden.
– En stund siden du var i sandkassa ... Jeg er bekymra for deg, Morten. Kan du ikke høre om du kan begynne i firmaet til faren din tidligere? Slit deg i det minste ut på familiefirmaet.
Morten så utover Oslo. Kristine tok øynene bort fra han. Hun rusket håret til Jonas. Jonas rusket morens jakke. Og mumlet noe uforståelig. De voksne lo av han.
– Du er bare trettito år Morten, men du ser virkelig sliten ut.
– Det går greit, jeg vil ikke du skal bekymre deg for meg.
– Du er mannen min. Jeg bryr meg. Jeg vil bry meg! Hun hevet røsten. For så å senke den. Hun så igjen ned mot Jonas, deretter på Morten. – Hvem har du om ikke jeg skulle bry meg?
– Som du dytter! Du er snart like sterk som pappaen din! Morten rettet blikket opp fra Jonas. Mot Kristine: – Ser dere noe til mamma og pappa? Kommer de bort?
– Nei du vet jo at de er bortreist. Bali? Tror jeg de har dratt til. Husker ikke. Han visste ikke om han ikke visste eller om han ikke husket det.
De så mot hoppbakken. Hvit og høy. Opp mot toppen. Jonas sprang rundt dem. Forbi dem. Foran dem. Han klappet en liten svart hund. Eieren sa den var snill.
Morten så oppover langs trærne. Mot kapellet. Mot husene på toppen. Trærne bak. Rart. Alt dette er menneskeskapt. Husene. Bakken. Hotellene. Kapellet. Grantrærne oppover åsen. De små bakkene som danner løyper om vinteren. Så rart. Alt dette er menneskeskapt. Ingenting er original natur. Alt er dannet på nytt. Endret på. Forfinet. Er det finere? Vakrere? Jonas kom bort og ville holde han i høyrehånden. Lurer på hvordan det så ut før. Før Oslo. Før Holmenkollen. Hvem bodde her da?
Jonas holdt hånda hans ei stund mens de gikk nedover mot huset. Han holdt Morten hardt. Morten løftet han opp. Kysset han lenge på kinnet.
– Du er så vakker en gutt. Så fantastisk. Jeg er utrolig glad i deg.
Morten satte han i vogna. Bad om å få trille han.
Klokka var blitt nittentretti. Det store hvite huset. Det sto der bak deres, vendt mot lysene fra byen. Foreldrenes hus så dominerende, lik en kamuflasje for huset deres.
Jonas ville opp av vogna: – Opp. Gå til døla søl.
Morten hjalp han på beina. For så å brått holde han ei lita stund.
– Jonas! Tør å bli elsket! Tør å kjenne! Bli kjent!
Jonas lo. Snudde ansiktet mot faren og lo.
– Ølet. Lo han.
Og tok seg hardt på øret. Strøk det. Morten fortsatte å snakke: – Ikke vær redd for å dø, om du en gang er blitt elsket, om du en gang elsket. Da har du fått det du søkte her. Da er du fylt. Hvisket han inn i treåringens øre. Morten kysset Jonas. Forsiktig på pannen.
– Elsk! Elsk! Ropte gutten.
– Puss, puss så får du en suss! Sang Morten.
Jonas ropte: –Suss.
Tannkrem og spytt sprutet over speilet.
Gutten fant boka han ville faren skulle lese. Den samme boka hver gang, hadde Kristine sagt. Den lille muldvarpen som skal ha bursdagsselskap. Jonas sovnet før faren var ferdig. Morten kysset sønnen på pannen. Kysset han lenge. Han klemte gutten så hardt han våget for ikke å vekke han. Det er Kristine som må forklare mine valg. Han får noen bedre enn meg. Etter meg. Noen vil elske han som om Jonas var sin egen. Morten la hendene over Jonas’ hender. Holdt dem hardt. Klemte dem. Jonas stønnet lett. Morten lot leppene sine berøre Jonas’ lepper. Hender mot hender. Lepper mot lepper. Leppene til Viet Thai. Tårer nedover kinnet. Han la leppene om de små ørene til Jonas: – Du er det kjæreste jeg har hatt.
Steinene i magen gjorde det vanskelig å holde balansen når han reiste seg. Han gikk stille ut mot gangen og tok døra med seg. Ikke en lyd hørtes. Grusen i halsen løste seg opp. Sand sved i kanalene. Han gikk inn på foreldre-toalettet. Han lente seg tungt mot benken. Dråper i vasken. Før han satte seg på toalettlokket og la hodet mot åpne håndflater.
Han gikk på soverommet til Kristine og seg. På nattbordet sitt la han en konvolutt.
Kristine hadde laget kaffe. Kannen stod på bordet sammen med noen småkaker hun hadde tint i ovnen.
– Ja, ja. Han sover godt nå.
– Du virker piggere. Godt å være sammen med sønnen din, tenker jeg.
Morten lente seg bakover og vippet opp fotstøtten på stolen: – Ja, det er godt.
Morten hørte kristine fortelle om en foreldresamtale på barnehagen. Noe om at Jonas var litt utagerende mot andre barn. Noe om å ikke lage for stor sak ut av det. Han nikket. Hun stoppet opp et øyeblikk og så på han. Stille. Hun smilte. Han så på henne. Smilte.
– Du Morten, du Morten.
– Ja, du Kristine, du Kristine.
De lo. Brune øyne mot blå.
– Ja, du Morten, du Morten. Hvor mange år har vi kjent hverandre nå?
– Nei, hvor mange er det. Sikkert vært et jubileum.
– Vi er virkelig blitt en floskel av et bestevestkantektepar, fortsatte hun.
Igjen ble det stille. Nok ei marmorkake. Kristine satte på ei CD plate. Wagner. – Jeg må ned på jobben en tur etterpå. Blir en stund utover kvelden.
Morten satte kaffekoppen fra seg, mens han bøyde kroppen mot bordet. Øynene mot koppen.
– Skulle du ikke ha en kort dag?
– Nei, jeg må ned. Det er en del å gjøre for tiden.
NHH. Den vakre jenta han tok. Det svarte lange håret som omkranset det symmetrisk, smale ansiktet. De slanke fingrene som lukket seg om instrumentet. Leppene forsiktig borti munnstykket. Dette kalde. De lange fingrene beveget seg langs instrumentet. Bestemt presset de ned fingerplatene så klaffene presist åpnet seg. Skjønnheten hadde hun. Men engasjementet var nå bare Jonas. Tverrfløyta fikk aldri kjenne munnen og fingrene. Uten meg tar hun fatt igjen. Ikke bare Jonas.
Hun hadde reist seg og gått på kjøkkenet. De sto sammen mellom innredningen. Det eneste interiøret de hadde valgt ut i enighet.
– Jeg føler det er noe jeg ikke helt får tak i, sa hun.
Morten gikk bort til Kristine. Med et godt grep holdt han rundt henne. Det var mange uker, kanskje måneder siden sist. Han kysset henne. Noe han kanskje ikke hadde gjort på et halvt år. Det var som om hun ikke ville stå der, som om noe strittet i mot. Samtidig var munnen myk og god. En invitasjon. Disse motsetningene. Hvordan velge rett med disse motsetningene?
– Glad i deg, sa han.
Hun smilte tilbake.
– Ikke vent oppe!
Morten gikk ut til Saaben. Han snudde seg ikke mot huset mens han rygget ut i hovedveien. Hodet vendt bakover. Morten kjørte ned åsen og parkerte bilen ved Ris stasjon. Han postla et brev adressert banken. Han tok den første T-banen videre mot sentrum av Oslo.
Morten går ut av den bakerste vogna han står i og opp trappene til Oslo-S og flytoget.
