Ensomt og ofte kjedsomt står den plassert ved denne gamle manns elv som går under navnet Mississippi, mens den ser vannet langsomt gli forbi seg. Den får likevel en følelse som behager den og det er vissheten om at det er den sjåfører legger merke til når de kommer langs Interstate 40 fra Kansas city. Ja, etter evige sletter og evinnelige brede daler og uvirkelige lave åser er det den de fester blikket på når de passerer broa oppkalt etter den første hvite mannen som tok seg til denne elva; Hernando de Soto. Ja, blikket faller på dens overraskende og tilsynelatende hensiktsløse form som rammer inn disse skyskraperne bak seg.
Kanskje er det ikke hard asfalt man beveger seg på, men derimot mykt vann. Fra Hannibal, hjembyen til Samuel Clemens, på hjuldamperen Tom Sawyer (en verdenskjent figur av denne Clemens, som gikk under navnet Mark Twain), glir man fredfylt langs gamle gruvesamfunn som er omgjort til falske, lykkebringende forsteder og gule skolebusser med utålmodige barn klint til vinduene. Fra restauranten i tredje etasje hører man skovlene rolig treffe vannet, mens man lurer på hvorfor man nok en gang er betrakter. Det er da man legger fra seg bestikket. Det er da man går ut på dekket og holder seg til det hvite jernet. For det er da man ser den. Buen en ser i lufta går i ett med buen i vannet og det er som en perfekt skinnende oval man står og nyter.
Navnet er The Gateway Arch. Den ble omfanget i 1947, men fødselen skulle vise seg vel tøff; først atten år senere fikk den stå i sin fullstendige prakt. Buen står i St. Louis i delstaten Missouri i USA. Eero Saarinen er dens far. Og den store arkitekt Saarinen er også forbindelsen mellom den og meg: For uten Eero ville ikke buen hatt en bror i landet mitt Norge, i hovedstaden min Oslo. Ja, en bror man ikke skulle tro stammet fra samme far. Nei, Eero fikk aldri til disse amerikanske ambassadene og dermed buens søsken.
Hva er så linken mellom en klumpete, stor derrick-kran og dette vakre, organiske monumentet? Og kanskje like viktig: hva er linken mellom en utslitt norsk familie på præriene i USA i 1865 og The Archs ferdigstillelse, hundre år senere, i 1965? Hvem var forresten Eero?
Jeg må begynne i Finland. To mil utenfor Helsinki. Året er 1922. Jeg kommer opp en liten ås. Jeg hører vannet slå svakt mot svabergene. Høye lindetrær skjuler et tun av hus i hvitfarget mur, tjæret tømmer, blomstrende gresstak. Hvitträsk: Dette lille samfunnet Eliel, Eeros far, bygde med sine kompanjonger da deres popularitet hadde vokst stor og de måtte komme seg vekk fra et nysgjerrig publikum i Helsinki. Men det er ingen barn her. Ingen Eero. Bare en svart bil. Jeg går inn i det største huset, hvor jeg ser en høyreist kvinne kledd i mørk kjole, rope etter Eero. Ingen svar. Jeg følger henne opp de brede trappene fra denne store hallen til andre etasje. Ja, jeg passerer både hvitkalkede peiser og gedigne maleri. Til og med pianoet Gustav Mahler spilte på når han rekreerte her, skulpturer Carl Milles har forært familien, bøker Maxim Gorky har gitt ved sine utallige besøk. Men nå er alt så stille. Så uvirkelig, tenker Loja; kvinnen og Eeros mor, mens hun ser for seg skulpturene hun selv pleide å forme. Loja kommer inn på det hvitmalte soverommet til den tolvårige sønnen sin med de geometrisk designete møblene tilpasset dette store rommet. Kroki tegningene han er blitt berømt for av de mange malervennene til foreldrene. Freskene de samme malervennene har malt på sønnens vegger. Hun fortsetter opp nok en trapp til Eliels studio. Hun ser under det største tegnebordet. Eero leker med modellen han vant den finske ungdomsdesignerprisen for. Hun vet han dikter historier om riddere og middelalderborger. Storesøster Pipsan sitter ved en tegnepult og skisserer. Stoler, vegger, senger, tak som hun etter hvert skal bli så dyktig på.
Moren ser igjen ned på den mørkblonde, tynne, sammenkrøkete sønnen sin og sier: – Far er her og vi må gjøre oss klare.
Loja tenker på samtalene i røykerommet med alle kunstnervennene, på Pipsan som må avbryte sitt kunstnerstudie, på mannens oljemaleri som har livnært familien de siste årene, og ikke storslått, modernistisk arkitektur og byplaner lengre. Hun tenker på nedgangstider, 1. verdenskrig og Finlands selvstendighetskrig fra Russland. Og hun hater alt dette.
Han er tolv år, Eero. Sammen med faren står han og ser på deres første skyskraper. Hele byen er jo bare skyskrapere. De ler fordi faren akkurat har sagt at hadde det ikke vært for disse skyskraperne de nå betrakter hadde de ikke vært i denne byen. Ja, faren har tegnet et byggverk han aldri før har sett og for disse pengene har hele familien fått et nytt liv i et nytt land. Eero ser overdelen av en tårnkran inni ene etasjen på et av disse byggene. Tårnkrana er nesten skjult av den tunge granitten den stabler rundt seg. Og med denne utsikta og med denne tårnkrana blir grunnlaget for The Gateway Arch lagt: Alt er mulig.
Eero er blitt tjuesju år og er yr av glede. Han står sammen med Charles Eames på Cranbrook. Bare Charlie får han så yr. Ikke kona og etter hvert barna. Men Charlie. Han har hørt dette på campus her på Cranbrook; hvordan de sier han kan være både arrogant, krevende å samarbeide med og vanskelig å få ord ut av. Men sammen med energifulle Charlie våkner han til liv. Moren, han er så knyttet til, har stått på for at Eero skal ta seg en kreativ utdanning, som gjorde at han ble arkitekt. Eero ser på Charlie og alt han tenker, mens han former stolen av finér som etter hvert får en pris og blir utstilt på Museum of Modern Art i New York (som så mange av hans verk), er hvor utrolig fort alt har gått. Han må faktisk ta en pause og se ut av vinduet. Fjorten år gammel kom han til denne nedlagte farmen og den slitte gårdsbygningen familien skulle bo i. Alt er jevnet ned. Istedet er det kommet modernistiske art deco byninger. Faren hans har tegnet hele dette kunstnerkomplekset av en skole de bor på. Det er som om Hvitträsk har tidoblet seg. Her bor, jobber, studerer, fester og samtaler de beste kunstnerne, arkitektene, designerne, kunsthåndverkerne, fotografene fra hele USA. Eero kjenner på friheten han opplever her etter studiet i Beaux Arts på Yale, som faren fikk han inn på. På kontrastene fra studiet til det vitale og moderne han opplever nå. Ennå vet ikke Eero at denne kompetansen skal gjøre han til en av de største etterkrigsarkitektene og litt av en eklektiker: Ja, en mann av mangfoldighet i sitt arkitektoniske uttrykk som ikke lar seg påvirke av fordommer, tradisjoner, autoriteter og massene. En arkitekt som skal få oppleve mye kritikk for sitt uensartede uttrykk. Nei, ennå vet han ikke at det er The American Dream på alle måter The Gateway Arch skal representere ved breddene av den erkeamerikanske elva Mississippi.
Mississippi. Den store elv: Direkte oversatt fra Ojibwe indianernes misi-ziibi. Elva og buen er perfekte naboer som sjelden bryr hverandre og har denne betryggende linjen av finklipt, grønt gress mellom seg. Jeg er i året 1764. Området tilhører nå Frankrike. Tretti arbeidssultne menn fortøyer båten sin langs elva. Med verktøy og arbeidsmot tråkker de i villgresset og ser på området de har blitt bedt om å rydde. De rister på hodet. Ja, ved det som tohundre år senere skal bli to stålkamuflertebetongføtter starter et konstruksjonsarbeid. Tømmer er det nok av. Elva renner klar og elvebunnen ved land er hard og ikke mudrete som lenger oppe hvor Missouri krysser. Navnet på stedet de er hyret for å grunnlegge er allerede bestemt: St Louis etter den franske korsfarer kong Louis IX som mislyktes både i Nord-Afrika og Midtøsten med sine korstog på 1200-tallet. Et konsekvent system av veier blir bygd. Rette og parallelle går de side ved side og danner perfekte, nitti graders kryss som i New Orleans. Samme år må Frankrike se Nye Frankrike bli et territorium under de spanske og britiske kronene etter Sjuårs-krigen i Europa. I St. Louis derimot vokser en intim og vennlig atmosfære mellom fangstmenn, eventyrere, elvemenn, pelshandlere og deres koner og horer. Ja, rolig inn i det neste århundret trodde tusen innbyggere de kunne gå. Bare for å konstatere at byen nok en gang er blitt del av en internasjonal forhandlingspakt og hemmelig tilbakelevert Frankrike. Men nå har president Thomas Jefferson fått nok.
Jeg vil tilbake, eller rettere, frem til 1961. Eero har fått diagnosen vondartet hjernesvulst. Han er blitt erklært Amerikas store arkitekt. På tegnebordet har viktige flyplasser med svulstige former fått utløp, rigide maktbygg blitt tegnet. Etterkrigs-USA opplever en boom hvor statlige byggeprosjekt skal vise makt og progressivitet. Universitetene vokser. Multinasjonale bedrifter ekspanderer. USA skal framstå som moderne, innovativ, kampklar. Noe som passer den uredde, hardtarbeidende og oppfinnsomme Eero, som har bevist at USA er verdensledende ikke bare innen byggekunst, men også materialbruk. Eero ser sin kone nummer to på kjøkkenet og er usikker på framtida nå som han vet hva som har forårsaket svimmelheten i det siste. Kanskje tenker han på Florence Knoll? Den foreldreløse jenta foreldrene så å si tok til seg da hun begynte på studiene ved Cranbrook. Den talentfulle jenta de hadde sett for seg at han giftet seg med. Eller tenker han på Knoll som hun derimot giftet seg med. Og firmaet Knoll International Eero har laget så mange møbler for og hvor han, som førstemann, tok i bruk kunstfiber som resulterte i den enbente serien Tulips. Knoll han med rette advarte henne mot som en ladies mann. Eller tenker han på møtet med sin første kone? Da hun utålmodig holdt på å lage en figur av stein og Eero viste henne hvordan hun kunne forme figuren med leire. Hun som endte opp som frustrert husmor for deres to barn. Eller sitter han og kobler sykdommen sin med stresset og presset det har vært å bevise hvor godt han må gjøre det for å rettferdiggjøre høye krav fra strikte foreldre og alle spontane følelser han av og til fikk utløp for sammen med Eames. Eero som måtte kontrollere sitt talent under faren Eliel, og fikk så godt som ingen selvstendige prosjekt. Eero som kun fikk blomstre, og da på egenhånd (og fri fra faren), i ti år. Med hjernesvulst og vissheten om snarlig operasjon, hvor han dør, ser han på sin kone nummer to som oppfylte alle foreldrenes standarder. Aline som snart skal bli den største talkshow-verten i USA. Den talentfulle Aline som skriver så folkelig om arkitektur og kunst at massene elsker henne. Aline han fortalte om til sin psykiater med betegnelsen: Den perfekte hustru til en fremadstormende mann.
Jeg har hatt besøk. Selveste USAs tredje president Thomas Jefferson. Innovatøren, estetikeren, forfatteren, arkitekten, designeren. Han holder seg godt; like rank, høy og rødblond. Problemer med stamminga har han fortsatt. Han sier The Gateway Arch står i takknemlighetsgjeld til han. Den mørke, brummende stemmen gir den stotrende stemmeprakten en myndighet jeg nesten tror på. Jeg hører Presidenten fortelle når han sendte delegatene sine til Napoleon i 1803. Napoleon slet: Haiti, deres mest profitable koloni sto for fall og gulsott herjet blant soldatene. En krig i Europa virket uunngåelig. Tiden var virkelig ikke Bonapartes når det gjaldt å ta vare på hans amerikanske storhetsdrøm. Bedre da å selge hele området billig til USA enn å tape det til Storbritannia. For dette mener Jefferson at buen står i takknemlighetsgjeld til han. Men nei! Gjelden står først og fremst til europeerne selv. Og elva Mississippi: Nå da USA eide USA og engelsk sakte erstattet fransk, våknet en iver etter å bli kjent med landområdene mot vest. Allerede i mai 1804 forlot Meriwther Lewis og William Clark St. Louis området for å returnere to år senere, etter å ha nådd Stillehavet i 1805. Elvebåtene kom for første gang til St. Louis i 1817. Handelen av kjøtt og pels økte. Butikkområder grodde frem. De fire langsgående og elleve tversgående gatene mangedobles, snekkere har jobb for år fremover, slaktere etablerer seg, skoler bygges, lærerinner ansettes. Med ekspansjonen vokser bankene. Rederieierne hyrer sine mannskap. Verft oppføres. Fra sør kommer slaveeiere og setter opp betydelige farmer. Møller reises. På torgene selger småbøndene både kveg og rotvekster. Trekranene langs havnene løfter tungt; murstein og franske kjolekolleksjoner skal inn i de fasjonable handlegatene som oppstår. Klasseskillene blir tydelige. Og det viktigste: Hungeren i Irland, arbeidsmangelen i Italia, Tyskland og Norden. Hungeren etter å overleve som har ført disse menneskene til Amerika. Fra stat til stat østfra er de blitt drevet og ofte fordrevet på enkle vogner og gamle øk for til slutt å ende støvete og utarmede langs disse elvebreddene som skal bli deres amerikanske drøm. Ja, som en port for de rike muligheter ligger denne nye byen. Krefter hentes, vennskap oppstår, samarbeid mellom ulike kulturer tar til. Menneskene skal inn i det som skal bli gårder, tettsteder, byer og stater. Og det er grunnen for at buen står som den gjør: Den er vestens port. Den er symbolet på den amerikanske drøm. Der muligheter oppstod for mennesker som ellers ikke hadde muligheter. St. Louis var porten. Buen er symbolet!
Men for Eero var ikke dette viktig. Eero ville se The Gateway Arch og dens perfekte figur bygd. Utfra kunnskapen om at juryformannen var modernistisk tenkende, med hang til myke former, ble monumentet formet. Konkurransemennesket Eero. Buen som kan stå for hans utradisjonelle tilnærming til arkitektur; hvor estetikk og kunst blander seg i bygningsmaterialene. Jeg vil nå fortelle dens historie: Eeros tegninger hadde ingen reelle konkurrenter, som det eneste modernistiske verket som var shortlistet, kneblet det de andre. Ja, til og med bidraget til Eliel, tok den innersvingen på. Buen kan dermed også stå som et symbol på skillet mellom far og sønn. Store oppslag fikk den. Med buen begynte nemlig mediene sin elsk på Eero: USA var i siget. USA kunne være stolt over å ha en arkitekt som tenkte fundamentalt nytt. USA var ikke bare tradisjonell og kjedelig Beaux Art. USA skulle endelig bli på høyde med Europa. Om du ser på bildet av The Gateway Arch fra 1965, hvor den er noen måneder igjen før ferdigstillelse, ser du virkelig det storslagne. På to krummende stenger på hundreognitti meter hver, som snart skal forenes til en gedigen bue med tilsvarende spennvidde, står to derrick-kraner festet. Ja, på hver side har de to derrick-kranene, uavhengig, kjempet seg oppover lag for lag med rustfritt stål, kloss for kloss med karbonstål. Og så har kranene fylt formen. Vann, sand, stein har blandet seg og størknet og herdet for å bli verdens høyeste tårn bygd med denne metoden. På yttersidene av buen står derrick-kranene, som tvillinger, rett ut i luften (heist oppover langs skinner), for nå snart å forene figuren til en helhet. Jeg har hørt hvor entusiastisk ene kranføreren var, lei som han var av å jobbe innesluttet av etasjer rundt tårnkrana si i New York: Her var det som å være en fugl hver dag. Som å flyte i luft. Ja, fly dramatisk over elva og se anleggsarbeiderne på platået under derrick-kranene plassere elementer og betong. Se på nettingen under disse mennene igjen som skulle fange de samme om de falt ned fra stålet. Tretten menn skulle dø hadde ingeniørene estimert. Ja, jeg kan bare tenke meg hvor mye buen savner tidene med dramatikk, rop og støy.